Magien uteble for sliten Ed Harcourt

(Oslo/PULS): Ed Harcourt & co hadde hatt en tøff reise over til Oslo grunnet vinterføre. Likevel var han noe blidere enn hva tilfelle etter sigende var i København to dager tidligere, da han var i ordentlig sutrehumør. Det ble dog ikke den helt magiske opplevelsen da Ed Harcourt gjestet John Dee onsdag kveld.


Ed Harcourt / /


Vinterføre kom tydeligvis brått på Ed Harcourt og hans følge, som ankom hovedstaden like før konsertstart - og med lånte instrumenter. De hadde sittet fast i kø i timesvis uten mat, og med bare èn flaske vodka på deling. Rapportene fra tidligere konserter på turnèen vitnet om en gretten og lei Harcourt, men under gårsdagens konsert på John Dee kan han i verste fall kalles arrogant - og en smule beruset.

Konsertstart ble ikke veldig seint til tross for snøproblemene. Kvart over ti entret mr Harcourt scenen, og drar likegodt den vakre "This One`s For You" alene på pianoet som første låt ut, etterfulgt av den like nydelige "Open Book" - begge fra den sterke sisteskiva "Strangers". Deretter kommer resten av bandet ut på scenen, og "Let Love Not Weigh Me Down", den kanskje aller beste låta fra siste albumet leveres, med fiolin og det hele. Hvilket trekløver han åpner med! Og det gir seg ikke med det. "Something In My Eye" følger, før "Born In The 70`s" overtar.


( )

Ed Harcourt lovte å bli wasted denne kvelden, men holdt seg i såpass godt slag at han fikk gjennomført en god konsert, men et ikke altfor stødig og velspillende band ødelegger litt av godfølelsen. Når samtidig stemmen til Harcourt ikke når helt opp, sitter man igjen med en følelse av hvor bra dette kunne ha vært om alt hadde klaffet.

Ed Harcourt leverte en tidvis fin konsert, men den store magien uteble.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En fullkommen kveld med Ed Harcourt

(01.11.24) «Ed Harcourt!» utbryter jazzkompisen. «H-A-R-C-O-U-R-T, altså, han er bra, litt sånn Tom Waits-visesang!». Nå er ikke Waits blant mine favorittartister akkurat, men jeg er alltid åpen for nye artister. Vi vorsa med husmaling og Harcourt på spilleren, og det låt kult, så jeg tenkte at det blir en sløy, behagelig søndagskveld.


Magnifique - Ed Harcourt

(02.04.24) For altfor mange er han en godt bevart hemmelighet. Etter noen sjangermessige sidesprang, er Ed Harcourt tilbake som ledestjerne for den «store» (jeg snakker sound) popmusikken.


Ed Harcourt: Strangers

(22.09.04) Det er ingen spøk å skape himmelvakre melodier ut av intens selvforakt og avgrunnsdype depresjoner. Men Ed Harcourt har klart det! På ”Strangers” forløser han sitt kunsteriske ’jeg’, og treffer det perfekte spaltningspunktet mellom storslått tidløshet og detaljmagnetisk hypnose.


Ed Harcourt leverte på Ole Blues

(26.04.04) (Bergen/PULS):Den britiske singer- songwriteren ble tatt godt i mot av et litt over halvfullt Teglverket på Kvarteret. Han ga også rikelig tilbake med sin melodikunst og scenetekke, selv om det ble litt tamt halvveis.


Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.


Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.


Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.


Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.