Ed Harcourt leverte på Ole Blues

(Bergen/PULS):Den britiske singer- songwriteren ble tatt godt i mot av et litt over halvfullt Teglverket på Kvarteret. Han ga også rikelig tilbake med sin melodikunst og scenetekke, selv om det ble litt tamt halvveis.


Ed Harcourt / /


Ed Harcourt har med sine to plater "Here Be Monsters" og "From Every Sphere" vist at han er en god låtskriver. Det beviser han også fra første låt på Kvarteret. Han starter med den vakre og lavmælte "Something To Live For" alene på piano. Etter hvert gir han litt mer trøkk fra scenen. Med hans såre, skrikende stemme og dramatiske fraseringer på piano og god hjelp fra Hadrian Gerrard på trompet får han "Let Love Not Weigh" til å minne meg om Ben Folds Five på sitt beste.

Harcourt er i godt humør. Han unnskylder at han stadig legger om til å prate med amerikansk aksent, for som han sier: - I’m really English. Når han drar frem gitaren på "I Become Misguided", får han med publikum til å kore på refrenget. Her viser han også en ny side av seg selv. Med forvrengt stemme, litt mariachi–liknende gitarspill og Gerrard med trompetspill du kjenner fra spagettiwestern, låter den ganske Texas.

Etter denne utblåsningen tar de den helt ned med "The Trap Door". Her er Gerrard i sitt ess der han spiller på glass med en uro i munnen. Resultatet blir et kledelig akkopanjement til Harcourts rolige gitarspill. Noen låter på piano forbigår så i stillhet, uten at det er noe ved dem som fester seg, før vi er tilbake i Texas med "The Swamp". Denne låta er skikkelig Ennio Morricone!

Når han kommer tilbake på ekstranummerne, starter han enda roligere enn han har vært under resten av konserten. "Music Box" er nesten crooner-jazz. Først på aller siste låt, kommer munnspillet frem, men det er fortsatt veldig Ed Harcourt og ikke Neil Young.

Ed Harcourt ga en god konsert, og gikk aldri i fellen med å bli innadvent, som det ofte kan bli på rolige, akustiske konserter. Selv om han har en nedtur halvveis i konserten, viser han at han er en god entertainer på scenen.

Ed Harcourt spilte følgende sanger:

"Something To Live For"
"Apple Of My Eye"
"Let love Not Weigh"
"Hanging With Their Own Crowd"
"Fireflies Take A Flight"
"I Become Misguided"
"The Trap Door"
"This Ones for You"
"Open Book"
"The Storm Is Coming"
"The Swamp"
"Clockwork Toy"

"Music Box"
"Kids"
"Metaphorically Yours"


Del på Facebook | Del på Bluesky

En fullkommen kveld med Ed Harcourt

(01.11.24) «Ed Harcourt!» utbryter jazzkompisen. «H-A-R-C-O-U-R-T, altså, han er bra, litt sånn Tom Waits-visesang!». Nå er ikke Waits blant mine favorittartister akkurat, men jeg er alltid åpen for nye artister. Vi vorsa med husmaling og Harcourt på spilleren, og det låt kult, så jeg tenkte at det blir en sløy, behagelig søndagskveld.


Magnifique - Ed Harcourt

(02.04.24) For altfor mange er han en godt bevart hemmelighet. Etter noen sjangermessige sidesprang, er Ed Harcourt tilbake som ledestjerne for den «store» (jeg snakker sound) popmusikken.


Magien uteble for sliten Ed Harcourt

(25.11.04) (Oslo/PULS): Ed Harcourt & co hadde hatt en tøff reise over til Oslo grunnet vinterføre. Likevel var han noe blidere enn hva tilfelle etter sigende var i København to dager tidligere, da han var i ordentlig sutrehumør. Det ble dog ikke den helt magiske opplevelsen da Ed Harcourt gjestet John Dee onsdag kveld.


Ed Harcourt: Strangers

(22.09.04) Det er ingen spøk å skape himmelvakre melodier ut av intens selvforakt og avgrunnsdype depresjoner. Men Ed Harcourt har klart det! På ”Strangers” forløser han sitt kunsteriske ’jeg’, og treffer det perfekte spaltningspunktet mellom storslått tidløshet og detaljmagnetisk hypnose.


Lovende fra unge Beckham

(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.


Har du glemt hvor gøy 80-tallet var?!

(28.08.26) Hvis du bare har bittelittegrann forhold til pop/rock på 80-tallet, har du en ting å gjøre: Løp til Christiania Teater!


"Timeless" - kanskje ti hint om hva som kommer?

(28.08.26) De første reaksjonene på "Timeless", det posthume Prince-albumet hentet fra arkivene, har vært delte. Men bak diskusjonene om spilletid, innpakning og låtutvalg finnes det noe langt viktigere: musikken. Og der leverer "Timeless".


Tim Curry (1946-2026)

(26.08.26) Tim Curry hoppet enkelt og greit mellom det seriøse og det absurde.


Dolly Parton (1946-2026)

(25.08.26) Jeg har aldri sett Dolly Parton live. Da jeg satt på toget hjemover i kveld, husket jeg bare to låter, og ved hjelp av strømmetjenester kom jeg på ytterligere tre jeg har hørt. Jeg så henne i tre filmer. Mitt forhold til henne som kunstner fyller knapt et avsnitt.


Chelsea Wolfe har streita seg opp

(25.08.26) "The Dark" er ei ufattelig velspilt skive, men den er langt fra industrial-goth-doom.