Slayer: Løftet taket på Spektrum
(Oslo/PULS): Det var duket for fest da The Unholy Alliance bestående av Slayer, Slipknot og de mer ukjente, men like fullt overbevisende Mastodon inntok Oslo Spektrum fredag. Men festen tok ikke helt av før de gamle demonene i Slayer sto på scenen.
Slayer/Slipknot/Mastodon / /
Mastodon var et relativt ubeskrevet blad i min bok, selv om noen svært så spennede kutt fra deres siste skive Leviathan har nådd fram til meg og tatt meg ørlittegrann på senga.
Det sedvanlige kø-kaoset utenfor Spektrum gjorde at denna karen kun fikk med seg snaue to og en halv låt fra Mastodon, men pokker ta, det var verdt køen, og jeg har vel ingen andre enn meg sjøl å takke for at jeg var for treig. Seigt, tungt, og fett rett og slett. Bandet skulle ha spilt på Garage tidligere i høst, men avlyste trolig nettopp på grunn av tilbudet om å tre inn i The Unholy Alliance, eller Jägermeister Music Tour som turneen heter i land hvor alkoholreklame ikke går på leveren løs. Det er bare å krysse fingrene for at de kommer tilbake på en klubbscene så fort som svint; det kan bli farlig bra.
Slipknot, et vanligvis 9 mann sterkt orkester, er vel et band jeg hadde venta meg en del av. Ikke det at jeg er blant de største Slipknot-fansa, men etter tre velfortjent kritikerroste album og et par fantastiske konsert-DVDer er det ikke til å stikke under en stol at jeg så fram til dette showet. Det kunne jeg ha spart meg for. Kanskje det er et band som gjør seg best på nettopp DVD, in the comfort of your own home som de sier, for dette skulle vise seg å være en ganske så middels oppvisning. Monsteret Slipknot uteble.
Det nytter ikke å skylde på at de ikke var komplett band denne kvelden, etter at Craig Jones (aka #133 aka #5) som vanligvis tar seg av multimedia-delen av showet var sendt hjem for en emergency dental surgery, eller på godt norsk; han har slurvet kraftig med tannpussen og lå i følge vokalist Corey Taylor trolig under kniven (Søster, vær snill og hente den kraftigste tangen vi har, ja forresten, ta med vinkelsliperen også) mens resten av Slipknot sto på scenen i Oslo. Tipper forresten Taylor sier akkurat det hver kveld, Jones ble jo faktisk sendt hjem allerede i slutten av september.
Det skal sies at teknikken ikke spilte på lag med Slipknot denne kvelden, usedvanlig dårlig lyd, selv til Spektrum å være, gjorde det til hele til en lidelse for både ytre og indre øregang. Men så kan det heller ikke være lett å skru god lyd på et band på størrelse med et middels stort buekorps i en forvokst gymsal. Bandet scorer bra på det visuelle derimot, med sine karakteristiske masker og et imponernede, om enn litt vel planlagt og strømlinjeformet sceneshow, var det iallfall underholdende å være tilskuer til det hele. Det glimter til med låter som Duality, Wait and Bleed og Three-Nil, men ellers en relativt skuffende tidtrøyte fram til aftenens og et av de siste tiårenes viktigste metallnavn; Slayer.
Det er noe deilig 80-talls thrashmetall-nostalgisk over det hele når det rigges opp en Marshall-vegg på hver side av Dave Lombardos gedigne trommesett. Bare synet av dette får det til å klø i metallfoten, og gir et mer enn ørlite håp om at lyden kommer til å være av en annen kaliber enn under Slipknot. Og det var bare forbokstaven; når det hele braker løs med Disciple trøkker det så mye at bakoversveisen er et faktum fra første sekund, bassen smeller til i brystkassa, og jeg titter smånervøst opp i taket, ikke helt sikker på om det ble konstruert for å tåle en slik påkjenning. Det ser ut til å gå bra foreløpig.
Går det an å få servert det perfekte Slayer-settet etter over 20 år og ni album, alle nærmest legendariske? Slayer har aldri veket en tomme fra originalkonseptet, ikke et eneste album med symfoniorkestere eller coverlåter av irske drikkeviser, her er det blod, krig, religion og atter blod som gjelder. Og det liker vi.
Og hvem er vi? Mens majoriteten av Slipknot-fansen er i aldersgruppa 10-21 med skaut, piercinger og rusbrusvorspiel, er vi, Slayermenigheta, uniformert med ryggmerkebefengte olavester, skjegg, brennvinsrus og ølmage. Aldersgruppe 25-50 år. Sånn er det bare. En sosialantroplogisk studie på et lavt plan.
Settet besto av det meste selv den mest hardbarka Slayer-fantast kunne ønske seg; Mandatory Suicide, Dead Skin Mask, South Of Heaven, Seasons In The Abyss og, selvfølgelig, Angel Of Death for å nevne noen av godsakene. Og når "Raining Blood" avslutter ballet mens blodet, ja faktisk, regner ned i strie strømmer foran scenen er det bare å spørre: Kan det bli bedre? Ikke stort.
Slayer sto for kanskje den beste konserten jeg noensinne har sett i Spektrum, muligens med unntak av Faith No More på Angel Dust-turneen en gang på nittitallet. Det er bare å håpe at iallfall noen av Slipknot-kidsa skjønner hva det er de har vært med på; Slayer, et band som har holdt på helt siden før brorparten av de var født, og som fortsatt feier all motstand til side. Ikke har bandmedlemmene tatt livet av hverandre enda heller. Dette var på grensen til legendarisk.
Og jada, taket holdt men det var trolig bare så vidt.
 Kerry King: Gammel-Erik sjøl? ( Foto: Lene Hoem Røysum/Puls) |
Del på Facebook | Del på Bluesky