Fantômas: The Director's Cut
Fantômas er et av Mike Pattons mange band/prosjekter, og består av en gjeng meget kompetente musikere: Trevor Dunn fra Mr. Bungle på bass, Buzz Osbourne fra The Melvins på gitar og selveste Dave Lombardo (Testament, Slayer, Grip, Inc.) bak trommene. Mike Patton står selvfølgelig for vokalen.
Fantômas' første skive, "Amenaza Al Mundo", ble varmt tatt imot av Patton-fans og andre med sans for bandets meget spesielle, lite allmennt tilgjengelige musikalske uttrykk. Nå er de tilbake med mer fornøyelig, godt gjennomført og usammenlignbar musikalsk galskap. "The Director's Cut" består av 16 spor, som alle er tolkninger av original filmmusikk (altså ikke soundtracks, men filmmusikk, skrevet av filmmusikkomponister, spesielt for filmen det gjelder) fra diverse eldre gangster- og grøsserfilmer.
Det hele starter med kjente toner, med filmmusikken fra "The Godfather". Det går ikke mange sekundene ut i låta før galskapen kicker inn for fullt, med frenetiske riff, ville trommebrekk og Mike Pattons gudbenådede stemmebånds vanvittige lyder. Så roes det hele ned igjen, med trekkspillpartier og sløye, meget behagelige nynnelyder fra Patton. Flott låt!
Flere av låtene her er mer preget av noenlunde standard struktur og oppbygning enn på forrige skive, noe som gjør "The Director's Cut" noe mer tilgjengelig. Mike Patton får også oftere vist sine sangferdigheter her, ikke bare lage-gærne-lyder-kjempefort-ferdighetene, som også er imponerende, men som det for enkelte kanskje ble litt mye av på "Amenaza Al Mundo". På et av skivas store høydepunkt, spor 3, "Experiment In Terror", en slapp, duvende godlåt, synger han som en gud, rett og slett.
Bandet går i det hele tatt ganske mye bort fra forrige skives uttrykk, som for det meste besto av sinnsyk vokal, taktskifter og totalt uforutsigbare låter. Ikke et negativt ord om "Amenaza Al Mundo", den sparker seriøs rompe, men "The Director's Cut" er uten tvil mer tilgjengelig, med låter som det går an å skjønne noe av etter bare et par gjennomhøringer.
En spesielt fornøyelig tolkning av "The Omen"-musikken er også å finne her, kraftfullt, fengende og som alltid kjempetight.
Bortsett fra et par låter som blir litt slitsomme, er dette, for å oppsummere, en samling med flott, uortodoks, velspilt og fengende musikk som i sannhet fortjener oppmerksomhet.
Del på Facebook | Del på Bluesky