Mark Steiner: En tristpopens mester

Mark Steiner var på vei til jobben da han plutselig så et fly kile hustakene over ham. Bare sekunder senere brøt store røykskyer opp mot himmelen. Flyet hadde truffet World Trade Center, og i nærmest sjokktilstand reiste Mark Steiner tilbake til leiligheten i East Village, der han hang våte håndkleder foran vinduene, og buret seg inne med en whiskeyflaske på bordet. - Det var helt ufattelig. Jeg tror ingen helt skjønte hva som skjedde, sier Mark Steiner.


PULS sitter storøyde og lytter til Mark Steiners beretning om den historiske dagen, mens stereoanlegget varmer rommet med pianoakkorder i sakte marsjfart.

- Dette er låta jeg skrev etter den dagen, "This World". Jeg har laget hele låta, bortsett fra fiolinarrangementet som en venninne av meg har skrevet, forteller Steiner.

I en blindtest hadde jeg trodd Nick Cave var tilbake i storform. Men det er det altså ikke, det er Mark Steiner som innahar den dype og sjelvende stemmen, og som har skrevet den rørende teksten om septembermorgenen for tre år siden.

- Jeg skriver historier som betyr noe, men i utgangspunktet er jeg mest opptatt av å treffe folk med følelsene jeg uttrykker gjennom sangen, uten at de trenger å lytte spesielt til tekstene.

Steiner selv plasserer musikken sin i lounge noir-tradisjonen, som er en betegnelse på skyggemørke og skranglete pubtragedier alà Tom Waits, Nick Cave og mindre kjente band som Angels of Light og Valentine Six. Musikken har ofte innslag av teatralske elementer, for eksempel i form av obskure instrumenter, tekster eller corny harmonier.

Vi møter han på Garage i Oslo, der han jobber for å betale regningene han ennå ikke kan dekke med musikken. Hittil har han jobbet i flere band parallelt; best kjent er undergrunnsheltene Piker Ryan's Folly som har formet uttrykket sitt etter 1800-tallets New York, gjennom toner av mørk lounge, punk, jazz og swing. Han har også spilt med amerikanske band som Kundera og The Mirror Reveals, men nå har Mark Steiner bestemt seg for å satse under eget navn.

- I juni spiller jeg inn min aller første soloplate. Den heter "Broken Man", og skal produseres av Frode Jacobsen i Madrugada. Før den tid skal jeg en tur til New York sammen med nettopp Madrugada. Jeg jobber med å opprette et utvekslingsprogram med scener og artister i New York, slik at vi kan hente amerikanske band til Norge mot av vi får sende våre ned dit. I første omgang har jeg booket noen jobber for Madrugada, og nå i mai reiser jeg sammen med dem til New York.

Detaljene rundt innspillingen er ennå ikke helt klart, men da PULS så ham på Chateau Neuf for noen uker siden dyrket han det stillfarne og mørktunge, nesten horror-aktige uttrykket som også kjennetegner Nick Cave's arbeider. Låtene var hovedsaklig basert rundt et enkle gitarkadenser, som surret hele låtene igjennom. Spenningsmomentet lå med tydelig fokus på hvordan Steiner dirigerte gjennom dynamiske landskaper av groovy basstemaer, fiolinmelodier, tremologitarer og mørkrustne vokalmelodier.

Mark Steiner spiller flere konserter i Oslo denne våren, deriblant på Garage og Mono. Det finnes sjeldent bedre argumenter for en visemelankoler til å gå på konsert denne våren enn på akkurat disse kveldene. Ønsker du å følge Steiner-stemningen i konsertlokalet kan det lønne seg å ta på seg mørke klær, og bestill gjerne en dobbel whiskey uten is ved siden av pilsen!


Del på Facebook | Del på Bluesky

En sann lise for kropp og sjel

(31.05.25) «Dette er den endelige versjonen!» påstår Mark Steiner da de setter i gang med «Don’t Let The Moon Go Down». Da må jeg le litt, for er det én ting Mark Steiner er flink til, er det å endre låtene sine mellom hver konsert. Kanskje er det derfor jeg gleder meg så voldsomt til hver gang jeg får til å se ham live?


Mark Steiners Black Hole fortjente en LP

(14.04.24) Etter å ha hørt «Hang On! (Twin Flames)» lurte jeg litt på hvordan denne skiva skulle låte. Dette er råtøft.


Mark Steiner & His Problems: Hang On!

(27.10.23) Det faktum at jeg tidvis helt tilfeldig og totalt uten mening detter innom fet musikk er vel ingen hemmelighet. For ett år og fem dager siden skulle jeg på konsert med Hackedepicciotto og som support spilte Mark Steiner med Pavel Cingl og Ingunn Holmen - og siden den gang har jeg vært massiv fan.


Vakkert, bare vakkert!

(24.10.22) Ingunn Holmen kan ikke kalles årets nykommer, for hun har sunget i fire år allerede. Men dævven som dama kan synge! Absolutt et navn å følge med på! Selv om dette egentlig var Mark Steiner og Pavel Cingl sin kveld, da - og det var det også. Herligheten hvilken trivelig og fantastisk konsert!


Mørke drikkeviser

(15.09.03) (Oslo/PULS): Chimney Sweepers stod for underholdningen på Cafe Mono søndag kveld. Et band som dyrker tapt kjærlighet, whiskey og røykfylte barer.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!