- Har dere det sånn passe bra?

(Oslo/PULS): Jim Stärk var første band ut i torsdagens dobbeltkonsert med Magnet. – Har dere det bra, spør vokalist Einar Stokke midtveis i forestillingen. Et kjølig Rockefeller holder nesten tyst. – Har dere det sånn passe, spør Stokke i et andre forsøk på å etablere kontakt. Og da svarer publikum med et langt tydeligere ”JAAA”.

---

/ /

Av Anders Finslo // 17.01.04

---

Responsen sier lite om Jim Stärks musikalske uttrykksevner, men den forteller samtidig at Rockefeller fortsatt er for stort for det oppadstormende Oslo-bandet. Da Magnet inntok scenen en halvtime senere økte temperaturen noe, men etter hvert skuffet også ”Magneten” med en forferdelig klønete og uproff sceneproduksjon.

Torpederte seg selv

Ved fattige to anledninger skapte Magnet magi ut av materialet fra suksessplata ”On Your Side”. Da satt han alene i mørket med gitaren sin som eneste kompemiddel, og utblåste store og enhetlige klangbilder på nivå med Jeff Buckleys fremføringer av ”Halelujah”. – I min lille verden er denne melodien verdens fineste, sa Magnet da han introduserte ekstranummeret "Nothing Hurts Now". Og akkurat da hadde han så rett så rett.

Men dessverre, i den foregående timen representerte opptredenen en skuffende kontrast. Backingbandet hans klarte aldri å underbygge det enorme potensialet som ligger i Magnets låter og stemmebånd. De tre fingerflinke musikerne fant aldri tonen seg i mellom, og heller ikke feelingen som ligger i bunn Magnetens egenart. Kall det gjerne en mistolkning; en teknisk godt utført undergraving av Magnets følelsessterke komposisjoner. Dylan-klassikeren "Lay Lady Lay" var rett og slett pinlig!

Samtidig passet Magnet selv på å ødelegge kontinuiteten i konserten ved å innta en nerdete og uhøytidelig humoristisk rolle mellom låtene. Det er greit å være jordnær, men når oppførselen bryter så til de grader med stemningene i musikken, setter han samtidig låtene i en annen kontekst enn de strengt tatt burde være. For er ikke Magnet han stillfarne intelligente singer-songwriteren fra Bergen, som lager deilige og høytidsstemte flytemelodier? Som appellerer til lukkede øyne og uforstyrret lytternytelse? Vel, i følge konserten på Rockefeller er det ikke slik Magnet ønsker å bli oppfattet.

( Foto: Odd Inge Rand)

Gjennom nesten hele konserten ble sceneteppet brukt som projektor for amatørklipte bildeserier, som flimret i kantene og dissonerte kraftig med tempoet i musikken. Forsøket på å livne opp scenebildet mislyktes fullstendig.

På vei mot eliten

Jim Stärk leverte en musikalsk solid Rockefeller-debut, og beviste hvorfor ferskingene går for å være enda sterkere på konsert enn på plate. Enten det er i form av Jack Johnsen-aktig happy-slentring eller i krysningspunktet mellom folkpopbandet The Waifs og Ben Harper, så viser Jim Stärk seg som en sjeldent samkjørt gruppe.

Ex-Number Seven Deli-pianist Asbjørn Ribe redder mye av showet med lekre arrangementer og andrestemmer. Trommeslager Tom Rudi Torjussen spiller akkurat så lite han skal, og vokalist og frontfigur Einar Stokke avslører et voldsomt talent i måten han fraserer melodiene sine. Som gitarist har han imidlertid mye å gå på, i hvert fall hvis han skal fortsette å spille låter helt alene, slik han gjorde ved et par anledninger torsdag kveld.

Uansett, som en av de få nye artistene her i landet er det tydelig at Jim Stärk er kommet for å bli. Allerede etter to plateutgivelser har Stokke&Co. opparbeidet en solid låtkatalog, og fortsatt virker de skrubbsultne på strekke seg mye lengre.

Rockefeller er ennå for stort til at bandet klarer å knytte kontakt med de bakerste rekkene i salen, men med litt trening og erfaring kommer de garantert til å klare seg bedre. I den anledning ønsker jeg å gi et første tips til Einar Stokke: Ta av deg den svenskekule capsen du bruker. Folk vil se øynene dine!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky