Magnetisk smittende fra Magnet

En av våre mest sofistikerte låtskrivere er tilbake.


Det har gått 12 år siden sist han ga lyd fra seg, så her er det på sin plass med litt musikkhistorisk oppfriskning.

Even Johansen går under navnet Magnet som artist. Juryen i Spellemannprisen utnevnte han til Årets mannlige artist både i 2003 og 2007. Til grunn for de høyst fortjente prisene lå «On Your Side» og «The Simple Life». Han er også mannen bak en helt fenomenal coverversjon av Bob Dylans «Lay Lady Lay».

Det er alltid så behagelig å høre Magnet. Han synger fint; «Manana» er som å høre Paul McCartney, og i tittelkuttet knabber han like gjerne den berømte gitarnedgangen til George Harrisons «Here Comes The Sun».

Men det er i første omgang låtskriveren Magnet som skinner. Han mesker seg i varierende taktarter, og har en helt egen evne til hele tida å skrive splitter nye låter – i betydning at du sitter igjen med følelsen av aldri å ha «hørt den før». Hør hvordan han spinner akkordprogresjonene rundt lillefinger’n i «Deja Vu».

Alle de fem sangene på denne EPen er fine, men jeg holder en knapp på «Weep & Wail». Den subber avgårde i en slags døsende reggae-rytme, uten å være reggae; som om du slentrer langs en deilig strand på Jamaica. (Han burde kosta på seg et waldhorn i arrangementet.)

Even Johansen elsker å skrive saktegående sanger, men alt behøver ikke å gå i sneglefart her i livet. Han har passert 50, og det er på tide han igjen setter fart på sin musikalske karriere.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vinnerne av Spellemannprisen 2007

(03.02.08) Hellbillies og Madcon stakk av med to priser hver under prisutdelingen lørdag kveld. En velfortjent pris gikk også til Robert Burås sitt My Midnight Creeps i kategorien "Rock".


Magnet: The Simple Life

(27.03.07) Strengt tatt kjemper han bare med seg sjøl. Dette innebærer ikke at det ikke fins andre norske artister som lager gode plater. Det betyr bare at Even "Magnet" Johansen har funnet sin egen nisje; ingen andre låter som han. Dette til tross, lager han musikk for det brede pop-publikumet. Slikt kalles kunst.


Magneten i storform!

(08.08.04) Magnets liveopptredener har en lei tendens til å svinge kraftig i kvalitet. Men på Rockefeller fredag kveld viste han seg fra sin aller beste side. Og da synger og spiller han med en artistisk overbevisning ingen kan svare for i moderne norsk rockehistorie, - kanskje med unntak av Thomas Dybdahl og hovedmedlem i Mannskoret som dukket opp halvveis uti konserten, nemlig Prepple Houmb og hans Dum Dum Boys.


Prepple og Magnet på samme scene!

(05.08.04) Fredag kveld er Even "Magnet" Johansen nok en gang tilbake på Rockeller. Denne gangen med Mannskoret i ryggen, der blant andre Prepple Houmb, Kjartan Kristiansen, Atle Antonsen og Knut Akselsen har fast plass i rekkene.


Magnet: Bergens mest romantiske musiker?

(30.04.04) (Bergen/PULS): Han gjorde rent bord på hjemmebane og hadde publikum på sin side hele tiden. Et fullt Logen viste respekt for kunstneren Magnet.


- Har dere det sånn passe bra?

(17.01.04) (Oslo/PULS): Jim Stärk var første band ut i torsdagens dobbeltkonsert med Magnet. – Har dere det bra, spør vokalist Einar Stokke midtveis i forestillingen. Et kjølig Rockefeller holder nesten tyst. – Har dere det sånn passe, spør Stokke i et andre forsøk på å etablere kontakt. Og da svarer publikum med et langt tydeligere ”JAAA”.


Magnetiske popsongar

(25.09.03) (Bergen/PULS): Det er ikke lenger noen tvil. Even Johansen aka Magnet tilhører det absolutt øverste sjiktet av singer/songwritere vi har om dagen. Konserten i Bergen var både magisk og fengslende.


Magnet utsatt for sensur i USA

(23.05.01) Libido-vokalist Even Johansens soloprosjekt Magnet er blitt offer for sensur på amerikanske radiostasjoner. Låta "Where Happieness Lives" fra fjorårsalbumet Quiet & Still inneholder nemlig ordet Fuck, og er blitt erstatta med et pip på CD-kopier distributøren har sendt ut til radioene.


- Clap for me, London...

(17.05.01) (London/PULS): Water Rats, et gammelt teater i Kings Cross , er hjemsøkt av nordmenn i kveld. Skarrende bergens "r"-er skjærer gjennom surret av stemmer fra den 100-talls sterke folkemengden. De har kommet hit i kveld for å se sine gamle venner Libido spille noe som kan karakteriseres som en comeback-konsert. Den som ber publikum slå håndflatene sammen i takt med Jørgens trommer er vokalisten Even, først på engelsk, så mer passende, ettersom 80% i salen tydeligvis er landsmenn, mumlende på norsk: "Klapp for meg då....." Og Even ser så feberaktig sliten og skjønn ut at vi gjør som han befaler - og klapper.


Cato Salsa imponerte

(25.02.01) (Tromsø/PULS): Denne kvelden ble tilbrakt på Driv i lag med et igjen varierende antall publikummere. Bandene i kveld var Magnet, St.Thomas and The Magic Club, Lorenzo, 5:56, Cato Salsa Experience og Floora. Uheldigvis fikk jeg ikke med meg Floora, men de jeg i ettertid pratet med sa at det var veldig kult.


Magnet: Quiet and Still

(22.11.00) Even Johansen, kjent fra band som Libido og Chocolate Overdose, har her gjort noe så vågalt som å gi ut et solo-album, hvor vedkommende spiller alle instrumenter, såvel som å ha produsert hele innspillingen. Gaper han litt for høyt her? Nja, det kan vel diskuteres.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.