Super Furry Animals: Phantom Power

Super Furry Animals hadde aldri fått platekontrakt med "Phantom Power", deres femte mislykkede forsøk på å følge opp debutsuksessen "Fuzzy Logic" fra 1996.

Av Anders Finslo // 29.12.03

Vokalist Gruff Rhys' måte å synge surt på kan ikke måle seg med Wayne Coyne, eller for den saks skyld Conor Deasy i The Thrills. Som groovemakere har de fortsatt mye å lære av Damon Albarn, og de retrospektive brillene er litt for påtatte til at Bowie-inspirasjonen kan måle seg mot originalens autensitet.

Riktignok skal det det ikke være lett å høre Super Furry Animals; man må alltid gi platene flere lyttinger før man tar endelig standpunkt til dem. Men nå har jeg latt "Phantom Power" rulle i spilleren i opptil flere uker, og den klarer fortsatt ikke å løfte seg over "såvidt godkjent".

Stempelet som "eksperimentelt britpop-band" er i ferd med å falme fullstendig - i hvertfall i forstand av "eksperimentelt britpop-band" det er verdt å samle på. Det holder ikke at bandet er "gærne" til å i det ene øyeblikket bruke lydbanker fra hjembyen Cardiff, for så å være MTV-kule og til slutt spille ødemarkscountry som Black Heart Procession.

Det kreative stopper her - der lydfascinasjonen slutter og selve låtidentiteten kommer til syne. Super Furry Animals har ingenting nytt å by på, og de er ikke i nærheten av å resirkulere vedtatte fengesannheten med samme kraft som de engang klarte.

Singelen "Golden Retriever" og åpningsmelodien "Hello Sunshine" skiller seg ut som to fantastiske låter - på to vidt forskjellige måter (cred for allsidighet) - men sett under ett er dette nok en skuffende plateutgivelse fra Super Furry Animals.

"Phantom Power" utstråler en enorm vilje og tonnevis av overskudd. Likevel blir det for spett til å overleve vinteren.

I byttekassa me'n.