Super Furry Animals: Guerilla
Da Super Furry Animals lp-debuterte («Fuzzy Logic», 1996), lå de på sett og vis i løypa som «det neste» Oasis eller Blur. Virkeligheten har ikke fart så ømt med dem, og ut fra «Guerilla» å dømme tyder det meste på at tilværelsen som ikke-helt-ti-på-topp er relativt selvvalgt. Denne kvintetten anstrenger seg nemlig ikke akkurat for å gjøre det enkelt for oss som skal lytte.
Midt på 80-tallet hadde David Byrne et band i Statene han kalte Talking Heads. De var tidvis strålende, og (nesten) alltid like anmasende. De lot deg aldri få fred, liksom. Ting skulle skje hele tida, ofte i et fryktelig tempo. Video-roboten som ikke kan stå stille et millisekund.
Super Furry Animals tar opp kampen i denne kategorien.
«Guerilla» er satt sammen av 14 låter, ennskjønt jeg er frista til å si det består av utkastet til 14 låter. Noen ganger presenterer de hva jeg helst vil kalle barnesanger. Ikke noe galt med det, i og for seg, men det dreier seg altså om sånne små snutter som helst er å betrakte som et tre-fire linjers refreng. «The Teacher» er et godt eksempel.
Altså: Mot slutten av sin karriere tillot The Beatles seg en type små innspill på sine album, lydkollasjer som aldri var ment å bli slagere. Super Furry Animals gjør det omvendt. Bare helt unntaksvis setter de sammen sine temaer på en måte som gjør at de kan tiltenkes å ha en hit i tankene.
Dette betyr ikke at de har levert ei dårlig skive. Bare at den er... veldig... annerledes - og mer enn interessant nok til å håpe det ikke går tre år til neste gang.
Del på Facebook | Del på Bluesky