Selvironisk sørgemesse fra McRae
(Oslo/PULS): "This is one of the rarest songs I've written. It's not about killing people", sa Tom McRae, og sang "Border Song" fra veldedighetsplata "War Child:Hope".
/ /
Det runger en latter gjennom menigheten på Rockefeller, men alvoret blir desto mer bevegende når Tom McRae begynner å synge. Stille, stille. Bare Tom McRae og kassegitaren, piano og cello.
Vakta ved siden av meg hoster stille, og en jente bortenfor rødmer beklagende etter å ha nøset midt i låta.
Prestesønnen Tom McRae plukker låter fra en knallsterk katalog, og levendegjør låtene nesten utelukkende bedre på scenen enn han har gjort på plate. Celloen spiller nakent og stille. Lange toner, som maler nye farger i konsertlokalet.
I noen tilfeller passer fargene bedre til et kirkerom, særlig når pianoet får nok plass bak klagesangen fra McRae. Rockefeller kan brukes til mye, men akkurat i kveld tror jeg den gode konserten ville blitt fantastisk i et annet rom.
"Bloodless", "Hidden Camera Show", "Sao Paulo Rain" og "You Cut Her Hair". Alle låtene holder samme nakenpositur, men det blir aldri kjedelig i løpet av det 16 låter lange konsertsettet. Også takket være lydmannen, som skrudde med en forståelse bare Ole Petter Berger klarer å svare til her til lands.
Heldigvis spøker Tom McRae mellom låtene slik at det ikke blir altfor trist. I velartikulerte formuleringer forteller han for eksempel at Nord-Europa ligger øverst på alle selvmordsratinger. "There's nothing to be proud of, but if you can make it through the next song, I think it's hope for all of us". Så gråter han Mermaid Blues.
Publikum ler igjen hjertelig til selvironien; nesten like høyt som når Tom McRae tar opp tråden fra veldedighetslåta "Border Song", og introduserer "The Boy Boy With The Bubblegun" med: "This is about killing people".
Tom McRae ufarliggjør sine egne tragedier, for å bevare det koselige aspektet i musikken sin. Uten humor er det nemlig ingenting annet enn sorg i Tom McRae, som i intervjuer har fortalt om en tøff barndom, og om hvordan han bruker bitterheten og sorgen herfra i musikken sin.
Men når Tom McRae synger, smiler han ikke. Det var det heller ingen andre som gjorde på Rockefeller i går.
Likevel, folk som ikke synes noe om Tom McRae fra før, ville fått det vanskelig på Rockefeller i går. Pakka han reiser med nå er vesentlig mer påtrengende intim enn vi kjenner fra platene. Tom McRae er enda mer Tom McRae i konsertformat, og slik tvinger han oss til å ta et standpunkt til musikken hans - enten vi liker det eller ikke.
En samlet menighet virket imidlertid overstadig begeistrede i går, og hyllet helten med ydmykhet og stillhet.
Etter turnèen begynner Tom McRae å jobbe med ny plate.
Så et lite tips til slutt: Hvis du liker Tom McRae bør du sjekke ut nylig avdøde Matthew Jay ("Draw"), som spiller på endel av de samme strengene som McRae, men som ikke er fullt så klagende. Gi også Ole Paus en sjanse. Endel av arrangementene i de mer visebaserte låtene hos McRae, likner fælt på hvordan Ole Paus har arrangert flere av sine siste plateinnspillinger. Ikke tenk på pengemaskinen To Rustne Herrer, men lytt til de mer seriøse Paus-platene. Her er det mye å hente for singersongwriter-fansen!
Låtlista:
1. Hidden Camera Show
2. You Only Disappear
3. Walking 2 Hawaii
4. Border Song
5. End Of The World (høydepunkt!)
6. Draw Down The Stars (I Ole Paus-innpakning)
7. Mermaid Blues
8. A&B Song
9. Kjærlighetssang. Ny låt?
10. You Cut Her Hair
11. Sao Paulo Rain
12. Ghost Of A Shark
Ekstranumre:
13. Bloodless
14. The Boy With The Bubblegun
15. Language of Fools
16. 2nd Law
Del på Facebook | Del på Bluesky