Children of Bodom: Hate Crew Deathroll

Children of Bodom hører hjemme i Finland, som har fostret opp et vell av suksesser på metalfronten i løpet av de siste åra.


Bandet kommer fra byen Espoo, ikke så altfor langt fra sjøen Bodom, hvor fire tenåringer ble brutalt slaktet av en gal øksemorder i 1960. Drapsgåten står fortsatt uløst, og karakteriseres som en av Finlands største mordgåter gjennom tidene. Høres unektelig ut som en viss Jason Vorhees har vært på ferde, men...Vel, de kom sammen i 1994 og kalte seg i begynnelsen Inearthed, før de ble Children of Bodom og debuterte i 1998 med "Something Wild". "Hate Crew Deathroll" er bandets femte album.

COB spiller en slags miks av tradisjonell heavyrock med innslag av symfonisk deathmetal og litt goth. De melodiøse undertoner er hele veien tilstede, og selv om vokalist Alexi "Wildchild" Laihogir prøver å skrike ut sin aggresjon så godt han kan, har skiva et ganske snilt lydbilde. Det er neppe det som er intensjon, men det behøver ikke nødvendigvis være negativt ment.

Albumet åpner meget sterkt med låta "Needled 24/7". Her leverer de full pakke med heftige temposkifter, catchy refreng og sterke gitarsoloer. En god del bra låter blant de ni som er å finne på skiva, for eksempel kan "Bodom Beach Terror" og "You`re Better off Dead" anbefales.
Når tempoet senkes som på "Angels Don`t Kill" låter det ikke spesielt spennende, men alt i alt er albumet ganske stilig.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Warmen: Japanese Hospitality

(26.12.09) Finske Children of Bodom bør være kjent for mange av Puls sine lesere. Like kjent er det kanskje ikke at Janne Viljami Wirman i dette bandet har holdt liv i Warmen siden debuten i 2000. Nå er de her med sitt fjerde album, som kanskje kan forventes å bli "big in Japan"?


Bildespesial: Slipknot, Machine Head og Children Of Bodom

(17.11.08) (Oslo/PULS): Slipknot, Machine Head og Children Of Bodom braket sammen i Oslo Spektrum mandag 10. november. Her følger et bildegalleri av den høylytte begivenheten.


The Unholy Alliance: Svensk seier i decibelmaraton

(19.11.06) (Oslo/PULS): Slayer er klare med sin første plate med den klassiske besetningen siden 1990, og det blir det selvfølgelig turné av. Med seg på lasset har de hatt en imponerende mengde band og i Europa turnerer de med intet mindre enn 4 andre navn på plakaten. Det blir en lang og slitsom kveld ut av sånt, faktisk for lang.


Children Of Bodom: Follow The Reaper

(28.02.01) For de som måtte være tilhengere av melodiøs death-metal, har det nå kommet en ny skive på markedet med finske Children Of Bodom. Dette er den tredje ordinære skiva til et band som i sin tid var support for Dimmu Borgir, og som etter dette ble tiljublet som Finlands nye metal-håp. At de i tillegg har hentet navnet sitt fra ett av de største mordmysterier i finsk kriminalhistorie, er vel beskrivende nok for hva man her har i vente.


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.