Mew: Frengers
Etter en årelang tørkeperiode har dogmerockerne The Raveonettes for alvor skutt Danmark opp i rockens hårete toppdivisjon med minialbumet "Whip It On". Noen få uker senere gjør landsmennene Mew tilsvarende rent bord i drømmepopens verden med plata "Frengers". Det vil si, folk flest har antakelig ikke rukket fram til platesjappa ennå. Men hvis det finnes noen form for rettferdighet her i verden, så blir Mew store. Skikkelig store.
P3 og deres lyttere har allerede singelen "Am I Wry?" godt festet til netthinna etter tonnevis av repetisjoner de siste månedene. Vakkert og drømmende, kraftig og progressivt. "Frengers" er danskenes tredje plate, men de fleste av låtene er nyinnspillinger av materiale som ble gitt ut på de to første utgivelsene. En slags samleplate altså, der man har funnet fram nytt og gammelt stoff for deretter å sy det sammen i et nytt uttrykksbilde.
Resultatet er overraskende heldig. Opprinnelig er gjengen i Mew filmstudenter. Og de av oss som var heldig å overvære bandets konsert på John Dee i fjor høst, forstod at bilder og lys er en viktig ingrediens for å gjøre Mews uttrykk komplett. Likevel holder musikken alene til langt mer enn godkjent stilkarakter.
Dette er toner som bergtar og beveger, som vil tvinge deg til å tørke tårer, og som du like fullt kan ta fram på neste vorspiel som en fengende allemannsskive. Musikkpolitiet gir det nikkende godkjent-blikket, musikerne analyserer og de likegyldige smiler litt mindre likegyldig enn da den nye Cardigans-skiva surret over stereon tidligere på kvelden.
Mew briljerer på syltynn oppskrift, men klarer samtidig å appellere til et bredt publikum. Låtene er bygd opp etter samme prinsipper, og frambringer det samme følelsesmessige budskapet spor etter spor. Harmonisk brytes ingen barrierer, snarere tvert imot. Akkordprogresjonene er forutsigbare og gitarene ensporet. Hør for eksempel på "Am I Wry?" eller "Behind The Drapes". Gruppa trekker fram dramaturgilæren fra filmstudiene for å gjøre tilstandspopen spennende og varierende. Nesten kjedelige drømmepartier avløses av taktskifter og riffbaserte kraftgitarer akkurat tilstrekkelig fartsfylt for å holde utålmodige rockeres oppmerksomhet. Og synth-teppene er så store og eksotiske at tankene farer nordover mot Island og Sigur Ros. Hvert parti er avhengig av det andre, og hver låt er livsviktig for at "Frengers" skal være så helstøpt som den er. Historien slutter like bra som den startet, med powerlåta "She Spider" og "The Crash"-liknende "Comforting Sounds".
Sistnevnte band ble Grammy-nominert med plata "Wildlife" i 2002. En slik æresbemerkelse bør også tildeles Mew. "Frengers" utstråler en enorm dybde, som vil sette den fast i cd-spilleren min i lang tid framover.
Del på Facebook | Del på Bluesky