Benny Green: Naturally
Piano-guru Oscar Peterson har på sett og vis utnevnt sin etterfølger. Valget falt på knapt 40 år gamle Benny Green, og hvorfor OP landa på Green er ikke så vanskelig å skjønne. Her møter vi Green i både solo- og i et spesielt trioformat. Vi har med en musikant av høyt kaliber å gjøre.
Det vil være en ovedrivelse å påstå at Benny Green har funnet fram til sitt eget unike tonespråk. Det som likevel er et uomtvistelig faktum er at vi har med en pianist å gjøre som er i besittelse av en swingfølelse og teknikk som er formidabel, og som - i tillegg til å ha henta inspirasjon fra folk som Bobby Timmons, Wynton Kelly, Gene Harris og ikke minst Oscar Peterson - er i ferd med å finne fram til det som er helt spesielt for han sjøl.
Helt fra tenårene har Green gått en meget god skole. Før han fikk fast plass på salige Betty Carters "universitet" mellom 1983 og 1987, så hadde Green allerede fått verdifull erfaring gjennom jobber med storheter som Joe Henderson og Woody Shaw. Etter fullført utdannelse hos Carter gikk veien videre til etterutdanning på jazzens kanskje viktigste universitet, nemlig hos Art Blakey & The Jazz Messengers fra 1987 til 1989. På 90-tallet har Green, i tillegg til å jobbe med sin egen trio, fortsatt utdannelsen hos nok en mester, bassisten Ray Brown.
Etter å ha hatt gleden av å høre Benny Green i ymse sammenhenger de par siste tiårene, er det hevet over enhver tvil at vi har med en virtuos tradisjonsbærer å gjøre. Green har full kontroll over det aller meste av jazzhistorien fra stride, via swing til bebop - det eneste kriteriet som virker ufravikelig for vår mann er at musikken må swinge.
Repertoaret på denne innspillinga fra 2000 består hovedsakelig av originalmateriale Green har tilegna inspirasjonskilder som Blakey og Brown, saksofonisten Stanley Turrentine, pianisten Horace Parlan og nok en gang - Oscar Peterson. Dessuten har hans medsammensvorne på seks av de ni låtene, gitaristen Russell Malone og bassisten Christian McBride - sist observert sammen med Sting - "fått" hver sin låt, "Russelln" og "Captain Hook".
De som fikk oppleve de tre sammen i Molde for et par år siden, kunne melde om en stor opplevelse. Etter det jeg blir servert her, så skjønner jeg det. Til tross for at vi har med tre virtuoser å gjøre, er det det tøffe gruppesoundet som særpreger denne innspillinga. Solistisk er det også skyhøy klasse, må vite. Solo-pianisten Green har vi bl.a. fått oppleve i Oslo Konserthus for vel et år siden sammen med tre andre elfenbensplukkere av høy byrd, og det vi får høre her på de tre alene-låtene bare understreker hvilket potensiale som finnes hos Benny Green.
Her finnes det overhodet ingen verdens ting som er egna til å revolusjonere jazzen eller noe som helst annet. Her finnes det bare en liten time med god og hardtswingende musikk servert av tre herrer med framifrå kvaliteter både individuelt og kollektivt - for meg holder det mer enn lenge.
Del på Facebook | Del på Bluesky