Barron - Green - Miller - Reed: Fire stjerner på ett brett

(Oslo/PULS): For elskere av akustisk pianojazz i forlengelsen av bebop-tradisjonen ville det ha vært mer enn nok med enten Kenny Barron, Benny Green, Mulgrew Miller eller Eric Reed og et flygel på scena. Når man så får servert alle fire på to og samme brett, så er det både julekvelden, deler av Grete Waitz-løpet, en god lønningsdag og Molde-seier over Rosenborg samtidig.


Barron - Green - Miller - Reed / /


Dette musikalske koldtbordet, med en rekke varmretter, blei dandert på et vis neppe mange hadde noe å utsette på. Først ut var "ungguttene" Benny Green - utpekt av selveste Oscar Peterson som sin arvtaker - og Eric Reed - med fartstid fra bl.a. Wynton Marsalis og gjest også hos vår egen trompeter Ditlef Eckhoff på hans CD "Impressions Of Antibes".

Begge de to jyplingene er i 30-åra og sultne, nysgjerrige og kunnskapsrike som svært få. Begge er i besittelse av en teknikk av en annen verden og kombinert med en harmonisk oversikt som sikkert kan sammenliknes med hvem som helst, så er disse herrene i stand til å foreta seg absolutt alt mulig og alltid lande på beina. Ofte opplevde vi en flom eller et ras av toner når de heftigste tempi blei foretrukket, men alltid var det mening og sammenheng bak det som trillet ut.

Stort sett var herrene i tospann, men begge hadde også sin egen plass i solen og tok selvsagt vare på sjansene som bød seg. Lyrikk, dynamikk, romantikk, trøkk, driv, ekvilibrisme og finfølelse var stikkord som havna på blokka. Spilleglede må mer enn gjerne føyes til i guttas behandlinga av store deler av standardskatten. Pianokunst av høy klasse med andre ord.

Etter pausa var det "veteranene" Kenny Barron og Mulgrew Miller sin tur og nok en gang opplevde vi tankelesere eller kanskje rettere sagt tankeforlengere. Der den enes idé og tanke blei hengende ertent i lufta overtok den andre og førte den videre som den mest selvfølgelige ting på jord.

Vi ante noe mer modent og kanskje traustere fra disse herrene, men du verden: Det var heller ikke her tvil om at vi hadde med to av verdens mest uttrykksfulle pianister å gjøre og at respekten var stor, blei tydelig vist ved at den som ikke spilte på solo-låtene alltid blei sittende igjen på scena mens den andre spilte.

Hele den moderne jazzhistoria blei servert i løpet av denne kvelden. Noe fortalte meg likevel at Duke Ellington og Thelonious Monk var fellesnevnere for alle fire og det var bare rett og rimelig at ballet blei avslutta med en åttehendig Monk-hyllest der det ene laget besto av Miller og Reed og det andre av Barron og Green og der bass- og diskant-ansvaret blei bytta på ustanselig på en humoristisk og elegant måte.

Mye mer enn det man blei servert i Oslo Konserthus er det ikke mulig å ønske seg for jazzpiano-elskere. Da forspiser man seg og det er jo ikke sunt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Benny Green: Naturally

(23.04.02) Piano-guru Oscar Peterson har på sett og vis utnevnt sin etterfølger. Valget falt på knapt 40 år gamle Benny Green, og hvorfor OP landa på Green er ikke så vanskelig å skjønne. Her møter vi Green i både solo- og i et spesielt trioformat. Vi har med en musikant av høyt kaliber å gjøre.


Benny Green: Green's Blues

(08.05.01) Benny Green har gjennom sitt virke de siste 10-15 årene - både som viktig samarbeidspartner for storheter som Art Blakey, Ray Brown og Betty Carter og som leder av egne band - etablert seg som en av de viktigste arvtakerne etter de aller største akustiske jazzpianistene i den relativt tradisjonelle gata.


Benny Green: These Are Soulful Days

(22.06.99) Tre av amerikansk jazz' aller største unge musikanter har slått seg sammen for å hylle en 60-åring; plateselskapet Blue Note. Pianisten Benny Green har fått frie hender til å plukke blant jubilantens rikholdige repertoar og han har hatt mange godbiter å velge mellom.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.