Meshuggah: Rare Trax

Svenske Meshuggah har holdt det gående i over ti år nå, med sin usedvanlige og meget særegne stil, og har dermed lov til å gi ut en skive som dette; en samling demoer, eldgamle låter, uutgitt materiale og etpar videoklipp, hvilke pc'en min av en eller annen merksnodig grunn nekter å vedkjenne seg eksistensen av. Videoklipp eller ikke, en håndfull av de 10 låtene som er tatt med her er absolutt verdt å høre, da særlig om du i tillegg er Meshuggah-fan.


Første låt, "War", er uten tvil hard nok til uten anstrengelse å kunne feie ned 15 stk Christian Strand med bare det første trommebrekket. Pur, usminka, fandenivoldsk, brutal metal, verken mer eller mindre. Bør høres.
Deretter følger en låt fra "Contradictions Collapse", som viser Meshuggah i sine yngre dager, der vokalisten høres ut som James Hetfield på speed og der soundet fortsatt høres litt tynt og uutviklet ut, sammenlignet med hvordan bandet høres ut idag.

Lydkvaliteten er ganske så varierende. Det sier seg selv, i og med at noen av låtene her er 10 år gamle demo-innspillinger. Det siste sporet høres ut som om det er spilt inn bare på faen, og i coveret sier bandet selv at denne skivas relevanse nok kan sammenlignes med den til en slunken b-film, kanskje med Dolph Lundgren i hovedrollen.

Fra småfislete, tørr lyd på "Debt Of Nature" - et kutt fra bandets første album "Psykisk Testbild" - går vi rett over til en liten håndfull låter som med buldrende, dyp bass, gitarriff utført med en nærmest maskinlignende presisjon, befriende ulogisk polyrytmikk og et infernalsk trøkk minner mer om deres siste to utgivelser, "Destroy Erase Improve" og "Chaosphere". Dette er Meshuggah på sitt tøffeste, som jeg, og de fleste andre fans, vil jeg tro, liker dem!

Stort sett er nok "Rare Trax" best egnet for spesielt interesserte og andre fans av bandet, som sitter og tripper i stolen nå, i påvente av splitter nytt album - jeg vil ikke anbefale dette som noen innføring i bandets musikk. Om det er det du er ute etter, så prøv heller "Chaosphere" eller "Destroy Erase Improve".


Del på Facebook | Del på Bluesky

Meshuggah - de ubestridte kongene av ekstremprogmathcoremetall

(21.04.23) Kompisene som syntes en brytekamp utenfor Sentrum Scene var den perfekte avslutningen til kvelden har forlatt stedet, etter at de har blitt snublet over mer enn én gang. Summingen har gitt seg og de fleste har gått hjem. Det som slår meg, er hvor mange som syntes at konserten var jævlig. Dere vet at det finnes andre adjektiver, eller?


Meshuggah: Alive

(26.02.10) Jeg tror ingen som bryr seg om metal av det ekstreme slaget stiller seg likegyldig til svenske Meshuggah. Dette er et band som har markert seg tydelig i mange år siden oppstarten i 1987. "Alive" er bandets første live-skive. Det går det også an å mene mye om.


Meshuggah: Catch Thirtythree

(18.05.05) "Catch Thirtythree" er tung kost både for hode og sjel, og det burde vært påbudt å tilbringe minst to måneder i total isolasjon sammen med denne skiva for å kunne gi den en rettferdig vurdering. Etter å ha hørt på Meshuggahs nyeste verk daglig i snart to uker, merker jeg at voksepotensialet ikke på langt nær er fullendt enda, men når promo-bunken aldri ser ut til å bli mindre er ”god tid” et utopisk uttrykk. Bli kjent med Meshuggas mest eksperimentelle album til nå.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.