Meshuggah: Catch Thirtythree

"Catch Thirtythree" er tung kost både for hode og sjel, og det burde vært påbudt å tilbringe minst to måneder i total isolasjon sammen med denne skiva for å kunne gi den en rettferdig vurdering. Etter å ha hørt på Meshuggahs nyeste verk daglig i snart to uker, merker jeg at voksepotensialet ikke på langt nær er fullendt enda, men når promo-bunken aldri ser ut til å bli mindre er ”god tid” et utopisk uttrykk. Bli kjent med Meshuggas mest eksperimentelle album til nå.


Bandets egenartede intense sound ligger fremdeles i bunnen, og de rytmiske strukturene har blitt enda mer progressive enn før. "Catch Thirtythree" er delt opp i 13 spor, men det er ikke vanskelig å høre at de 47 minuttene skiva varer, er en eneste lang låt. De tre første låtene består hovedsakelig av ett (!) repeterende riff som krydres av Jens Kidmans enestående aggresjonsvokal. Bassen er herlig fremtredende i lydbildet, mens både gitar, trommer og vokal spiller fullt og helt på lag. Ingen kan beskylde Meshuggah for å være et lite samspilt band, for dette er så tight som du kan få det. Ikke alle har likt tanken på at trommene er programmerte på denne skiva, men det er i sannhet aldri noe man rekker å henge seg opp i, eller får muligheten til å irritere seg over. Den maskinelle finishen hadde kanskje heller ikke blitt den samme med en ekte trommis tronende bak tromme-settet.

Thrash og psykedelika møtes i en fantastisk koalisjon, og bruken av melodiske gitarbelagte tepper i bakgrunnen fører tankene over på Enslaved, som også er guruer i progressiv metal-eksperimentering – men på en helt annen måte. Meshuggah hengir lytteren til en nærmest trance-aktig tilstand, men stiller store krav til konsentrasjonen. For å få mest mulig ut av "Catch Thirtythree" må du tenke på den som en eneste helhetlig opplevelse fremfor et album med enkeltlåter. Den er en reise nedover i det dypeste mørkets irrganger som lar deg bli sittende målløs igjen etter endt tur. Ikke et eneste grep er tilfeldig, og ikke en eneste vokallinje er plassert skjødesløst.

I utgangspunktet blir det feil å trekke ut enkeltlåter fra et så helhetlig verk, men skivas lengste låt "In Death - Is Death", er også albumets desiderte høydepunkt med den ultimate overgangen til spor 9 ("Shed") som "Catch Thirtythree"s største overraskelsesmoment. Gåsehuden og grøsningene kommer uunngåelig krypende ved hver eneste lytt. Oppbygningen frem til denne passasjen er svært solid gjennomført, og stilen slår nesten over til psyko-jazz her og der. Dette er ubeskrivelig mektig, og jeg har veldig vanskelig for i det hele tatt å finne de riktige ordene.

Så snart "Catch Thirtythree" klarer å krype under huden din, blir den liggende. Selv kommer jeg til å få store vanskeligheter med å holde albumet borte fra spilleren i lang tid fremover. Men møt skiva så fordomsfri som du kan. Hvis du forventer deg en ny "Chaosphere" vil du bli dypt skuffet.

Release 23.05


Del på Facebook | Del på Bluesky

Meshuggah - de ubestridte kongene av ekstremprogmathcoremetall

(21.04.23) Kompisene som syntes en brytekamp utenfor Sentrum Scene var den perfekte avslutningen til kvelden har forlatt stedet, etter at de har blitt snublet over mer enn én gang. Summingen har gitt seg og de fleste har gått hjem. Det som slår meg, er hvor mange som syntes at konserten var jævlig. Dere vet at det finnes andre adjektiver, eller?


Meshuggah: Alive

(26.02.10) Jeg tror ingen som bryr seg om metal av det ekstreme slaget stiller seg likegyldig til svenske Meshuggah. Dette er et band som har markert seg tydelig i mange år siden oppstarten i 1987. "Alive" er bandets første live-skive. Det går det også an å mene mye om.


Meshuggah: Rare Trax

(30.08.01) Svenske Meshuggah har holdt det gående i over ti år nå, med sin usedvanlige og meget særegne stil, og har dermed lov til å gi ut en skive som dette; en samling demoer, eldgamle låter, uutgitt materiale og etpar videoklipp, hvilke pc'en min av en eller annen merksnodig grunn nekter å vedkjenne seg eksistensen av. Videoklipp eller ikke, en håndfull av de 10 låtene som er tatt med her er absolutt verdt å høre, da særlig om du i tillegg er Meshuggah-fan.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.