Meshuggah: Alive

Jeg tror ingen som bryr seg om metal av det ekstreme slaget stiller seg likegyldig til svenske Meshuggah. Dette er et band som har markert seg tydelig i mange år siden oppstarten i 1987. "Alive" er bandets første live-skive. Det går det også an å mene mye om.


Opptakene er gjort i USA, Canada og Japan i 2008 og 2009. Det er også utgitt en DVD, som denne anmelderen ikke kan uttale seg om siden denne DVD'en ikke har funnet veien hit enda.

Live-plata derimot har jeg fått hygget meg mye med og det er bare å slå fast at dette bandet slett ikke har spilt ut sine siste kort. Det låter tøft, rått, progressivt og sludgy thrash av mye av det dette bandet gjør. Og svenskene spiller tett og tungt og framstår som en svært samstemt høyenergisk metalmonster. Det høres i hvert fall slik ut på denne live-skiva, som strengt tatt ikke høres slik ut annet enn når publikum applauderer.

Mye har skjedd på teknologifronten de senere årene og derfor er det neppe noen grunn til å mistenkte produsentene for "sminking" av lyden. Det låter fett og friskt av Meshuggah på denne skiva og nær 25 års fartstid ser ikke ut til å legge noen nevneverdig rohypnolisk effekt på disse karene.

Jeg er ingen stor fan av live-skiver etter at Deep Purple og Thin Lizzy toppet denne type utgivelser for mange, mange år siden med henholdsvis Made in Japan (1972) og Live And Dangerous (1978), men jeg liker denne nye skiva til Meshuggah selv om den på ingen måte kan puttes i samme divisjon platene til de nevnte banda ovenfor.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Meshuggah - de ubestridte kongene av ekstremprogmathcoremetall

(21.04.23) Kompisene som syntes en brytekamp utenfor Sentrum Scene var den perfekte avslutningen til kvelden har forlatt stedet, etter at de har blitt snublet over mer enn én gang. Summingen har gitt seg og de fleste har gått hjem. Det som slår meg, er hvor mange som syntes at konserten var jævlig. Dere vet at det finnes andre adjektiver, eller?


Meshuggah: Catch Thirtythree

(18.05.05) "Catch Thirtythree" er tung kost både for hode og sjel, og det burde vært påbudt å tilbringe minst to måneder i total isolasjon sammen med denne skiva for å kunne gi den en rettferdig vurdering. Etter å ha hørt på Meshuggahs nyeste verk daglig i snart to uker, merker jeg at voksepotensialet ikke på langt nær er fullendt enda, men når promo-bunken aldri ser ut til å bli mindre er ”god tid” et utopisk uttrykk. Bli kjent med Meshuggas mest eksperimentelle album til nå.


Meshuggah: Rare Trax

(30.08.01) Svenske Meshuggah har holdt det gående i over ti år nå, med sin usedvanlige og meget særegne stil, og har dermed lov til å gi ut en skive som dette; en samling demoer, eldgamle låter, uutgitt materiale og etpar videoklipp, hvilke pc'en min av en eller annen merksnodig grunn nekter å vedkjenne seg eksistensen av. Videoklipp eller ikke, en håndfull av de 10 låtene som er tatt med her er absolutt verdt å høre, da særlig om du i tillegg er Meshuggah-fan.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.