Ulf Lundell: När Jag Kysser Havet - Ulf Lundells Beste
Jeg har intervjua Ulf Lundell fire ganger. På sitt vis har alle møtene, i hvert fall for mitt vedkommende, blitt minneverdige. Men best husker jeg høsten 1987. Meg bekjent er det siste gang en journalist, i det minste i embeds medfør, har fått møte denne rockens hedersmann i alkoholpåvirka tilstand. Sørpe dritings, for å si det akkurat som det var.
Jeg tenker tilbake når jeg hører «Danielas Hus»; kutt seks på Lundells «norske» samle-album av året, «När Jag Kysser Havet - Ulf Lundells Beste». Undertegnede må ganske sikkert ha vært den første «utenforstående» som hørte denne usannsynlig vakre sangen.
- Nu supar vi oss fulla!
Jeg sitter på et hotellrom i Stockholm og gjør mine siste forberedelser. Jeg skal intervju Lundell, hjemme hos ham. Med ett ringer telefonen, og hvem befinner seg i andre enden av røret - om ikke Ulf Lundell? Om jeg kan komme en time før avtalt? Selvfølgelig mener jeg, og får en kjapp instruksjon om hvordan man lettest tar seg fra City til mannens blokkleilighet på Söder.
Lundell byr på øl og dram. Jeg takker, og sier det kunne smakt med en Tuborg. Sjøl velger han Absolut Vodka - og Tuborg. Og Absolut - og Tuborg... og... Samtalen glir lett, men etter hvert som jeg skjønner hvorfor det var viktig at jeg kom før avtalt, takker jeg meg sjøl for helt ekstraordinært nitide forberedelser.
Jeg puster letta ut da jeg innser at jeg har mer enn nok på blokka til å fylle det planlagte portrettintervjuet i PULS. Jeg er jo ikke blind, og ser hvor dette bærer. Trekvartliter Absolut er borte, og med ett - idet jeg tror verten bare er ute på en ny tur i retning kjøleskapet - slår han seg ned ved siden av meg i sofaen, slår høyre armen rundt meg, og sier:
- Nej nu, grabben! Nu slutar vi det här intervjuet. Nu supar vi oss fulla!
Han byr på sightseeing i sin fireromer (såvidt jeg husker) før han ber meg ta plass i lenestolen. Det er da de kommer; «Klockan Och Korset», «In I Det Vilda Igen», - og så «Danielas Hus». Opphavsmannen smiler bredt, strekker meg opp av stolen. Og så går vi på byn. Stockholm City har liksom aldri blitt helt det samme ved seinere visitter.
Hvordan var det mulig?
Historien om Ulf Lundell fra debuten i 1975 til denne kvelden i 1987 er virkelig ganske utrolig, og ikke reint lite tankevekkende. Han lagde «Vargmåne», omtrent samtidig som han romandebuterte med «Jack». Vi snakker instant stardom, superkjendis over natta - en suksess som temmelig raskt førte til et alkoholmisbruk bokstavlig talt i offentlighetens påsyn. Nærmest daglig kunne man skue Lundell på forsida av Exprssen og Aftonbladet. Full - igen... Skandal...
Men hva han fikk til i løpet av disse åra! Hvordan er det mulig å skrive en roman og lage låter til ett nytt album - litt mer enn en gang i året alt mens man tilsynelatende er sammenhengende dritings? Og hvilke låter! Vit at «Rialto», «Kär Och Galen» og «Öppna Landskap» bare er en ørliten flik av hva jeg ikke vil nøle et sekund med å betegne som Skandinavias overlegent rikeste. Björn Afzelius, Åge Aleksandersen, Eva Dahlgren, Kim Larsen, Anne Grete Preus, Mikhael Wiehe.. De er flinke. Men - og det er fra tid til annen godt å virke i et så subjektivt yrke som journalistikken - ingen av dem når Ulf Lundell til anklene!
Og, ja han har (stort sett) vært akkurat like bra i edruelighet en tilstand som nå har vart i et drøyt tiår.
Samle-CDen inneholder disse låtene:
Kär Och Galen
Öpnna Landskap
Stackars Jack
Rom I Regnet
Evangeline
Danielas Hus
När Jag Kysser Havet
Kyssar Och Smek
Sanna
Hon Gör Mej Galen
Förlorad Värld
Kärleken Förde Oss Samman
Älskling
Rialto
Natt
Vinterland (ny; duett med Hilde Heltberg)
Halleluja
Aldrig Så Ensam
Bente
Ryggen Fri
Låt Dom Prata
Susan
Vägen Ut
Del på Facebook | Del på Bluesky