Low/Dirty Three: In The Fishtank 7

Det nederlandske plateselskapet Konkurrent tilbyr artister som turnerer i Holland et par dagers studiotid, der resultatet skal munne ut i en EP. Dette skal være et eksperimentelt friareale for musikerne, som til nå har seks forløpere, med bidrag fra blant andre June of 44, Nomeansno og Tortoise/The Ex.


Til utgivelse nummer syv ble Low invitert inn i det gode selskap. Minnesota-trioen ønsket å alliere seg med sine australske åndsfrender Dirty Three, og det var selvfølgelig i fisketankens ånd. Innspillingen gikk visstnok i et forrykende tempo, noe som forøvrig ikke kan sies om det ferdige resultatet.

Som ventet blir dette både inderlig og langsomt, Low haster ikke opp sine vakre viser. Dirty Three kjenner vi som et instrumentalt dommedagsband, og er en vellykket samarbeidspartner, hvor særlig fiolinist Warren Ellis fyller inn med sin lett gjenkjennelig skjeve tristesse. Kombinasjonen av deres episke folkrock og Lows minimalistiske pop gir en ganske så særegen stemning, som et englekor som har strandet i en endeløs ødemark.

"I Hear...Goodnight", "Invitation Day" og "When I Called Upon Your Seed" kunne lett fått plass på Low-klassikere som Things We Lost In The Fire (2001) eller The Curtain Hits The Cast (1996), mens instrumentalen "Cody" er den klareste Dirty Three-fortjenesten.

Platens perle er en svært stillfaren versjon av Neil Youngs "Down By The River". Det lange åpningspartiet etterfulgt av Mimi Parkers silkestemme, gir den både en fortjent flytende og døsig stemning. Drapet ved
elvebredden slekter da også mer på David Lynch enn Neil Young.

Low er som alltid balsam for sjelens såre muskler. Sammen med Dirty Three blir dette uimotsåelig, og en manifestering av to glimrende band som klarer å utfylle hverandre.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Low - noe ekstremt er på gang

(12.09.21) Advarsel! Ikke spill dette albumet til morgenkaffen! Du blir angrepet av et musikalsk inferno fra alle sider, hjernen vil helst flyte utover og kaffekoppen vibrerer. Low gir ikke ved dørene, her er det enorme mengder med støy, ulyd og tunge looper som flyter mot deg.


Low: Halvannen time i salig rus

(07.03.01) (Oslo/Puls):For andre gang gjestet den amerikanske trioen So What! i går. Forrige gang var for noen år siden, og de som fikk oppleve dem da, var lett nervøse for om det ville bli like magisk nå også. Et fullstappet lokale hadde tydeligvis forventninger til Lows enormt vakre låter, omsvøpt i nerve, ulykkelig kjærlighet og annen tristesse.


Low: Things We Lost In The Fire

(19.02.01) Hvordan er det egentlig mulig å komme opp med album etter album av slik en guddommelig karakter som Low gjør? De overgår seg selv hver eneste gang. Vil det ingen ende ta? Snart bør dette bandet bli oppdaget av langt flere, simpelthen fordi de lager så fantastisk flott musikk. Dette er deres sjette i rekken, og jeg hører allerede forsiktig mumling om Årets s
Skive...


Div. Artister: It’s A Cool Cool Christmas

(20.12.00) Jul betyr som kjent samleplater. Kun ”The Very best of the Absolute Very best” er godt nok for pakkehaugen under juletreet. Disse samlealbumene er som regel en heller begredelig affære, men noen hederlige unntak finnes. Frelsesarméens plate går som kjent til et godt formål, og kan således gjerne havne i glanset papir med sløyfe på. Men kan du tenke deg å tonesette jula med noe annet enn Frelsesarmésalmer finnes det heldigvis et annet alternativ på veldedighetsfronten.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.