Low/Dirty Three: In The Fishtank 7

Det nederlandske plateselskapet Konkurrent tilbyr artister som turnerer i Holland et par dagers studiotid, der resultatet skal munne ut i en EP. Dette skal være et eksperimentelt friareale for musikerne, som til nå har seks forløpere, med bidrag fra blant andre June of 44, Nomeansno og Tortoise/The Ex.


Til utgivelse nummer syv ble Low invitert inn i det gode selskap. Minnesota-trioen ønsket å alliere seg med sine australske åndsfrender Dirty Three, og det var selvfølgelig i fisketankens ånd. Innspillingen gikk visstnok i et forrykende tempo, noe som forøvrig ikke kan sies om det ferdige resultatet.

Som ventet blir dette både inderlig og langsomt, Low haster ikke opp sine vakre viser. Dirty Three kjenner vi som et instrumentalt dommedagsband, og er en vellykket samarbeidspartner, hvor særlig fiolinist Warren Ellis fyller inn med sin lett gjenkjennelig skjeve tristesse. Kombinasjonen av deres episke folkrock og Lows minimalistiske pop gir en ganske så særegen stemning, som et englekor som har strandet i en endeløs ødemark.

"I Hear...Goodnight", "Invitation Day" og "When I Called Upon Your Seed" kunne lett fått plass på Low-klassikere som Things We Lost In The Fire (2001) eller The Curtain Hits The Cast (1996), mens instrumentalen "Cody" er den klareste Dirty Three-fortjenesten.

Platens perle er en svært stillfaren versjon av Neil Youngs "Down By The River". Det lange åpningspartiet etterfulgt av Mimi Parkers silkestemme, gir den både en fortjent flytende og døsig stemning. Drapet ved
elvebredden slekter da også mer på David Lynch enn Neil Young.

Low er som alltid balsam for sjelens såre muskler. Sammen med Dirty Three blir dette uimotsåelig, og en manifestering av to glimrende band som klarer å utfylle hverandre.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Low - noe ekstremt er på gang

(12.09.21) Advarsel! Ikke spill dette albumet til morgenkaffen! Du blir angrepet av et musikalsk inferno fra alle sider, hjernen vil helst flyte utover og kaffekoppen vibrerer. Low gir ikke ved dørene, her er det enorme mengder med støy, ulyd og tunge looper som flyter mot deg.


Low: Halvannen time i salig rus

(07.03.01) (Oslo/Puls):For andre gang gjestet den amerikanske trioen So What! i går. Forrige gang var for noen år siden, og de som fikk oppleve dem da, var lett nervøse for om det ville bli like magisk nå også. Et fullstappet lokale hadde tydeligvis forventninger til Lows enormt vakre låter, omsvøpt i nerve, ulykkelig kjærlighet og annen tristesse.


Low: Things We Lost In The Fire

(19.02.01) Hvordan er det egentlig mulig å komme opp med album etter album av slik en guddommelig karakter som Low gjør? De overgår seg selv hver eneste gang. Vil det ingen ende ta? Snart bør dette bandet bli oppdaget av langt flere, simpelthen fordi de lager så fantastisk flott musikk. Dette er deres sjette i rekken, og jeg hører allerede forsiktig mumling om Årets s
Skive...


Div. Artister: It’s A Cool Cool Christmas

(20.12.00) Jul betyr som kjent samleplater. Kun ”The Very best of the Absolute Very best” er godt nok for pakkehaugen under juletreet. Disse samlealbumene er som regel en heller begredelig affære, men noen hederlige unntak finnes. Frelsesarméens plate går som kjent til et godt formål, og kan således gjerne havne i glanset papir med sløyfe på. Men kan du tenke deg å tonesette jula med noe annet enn Frelsesarmésalmer finnes det heldigvis et annet alternativ på veldedighetsfronten.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.