Low: Things We Lost In The Fire

Hvordan er det egentlig mulig å komme opp med album etter album av slik en guddommelig karakter som Low gjør? De overgår seg selv hver eneste gang. Vil det ingen ende ta? Snart bør dette bandet bli oppdaget av langt flere, simpelthen fordi de lager så fantastisk flott musikk. Dette er deres sjette i rekken, og jeg hører allerede forsiktig mumling om Årets s
Skive...


Low består av gitarist og vokalist Alan Sparhawk, trommeslager og vokalist Mimi Parker og bassist Zak Sally. De kommer fra Duluth, Minnesota, USA. De startet dette bandet i 1993, da uten Zak. John Nichols tok seg av basspillinga det første året, før Zak ble permanent medlem.

De har gitt ut tre LP-er på Vernon Yard, en rekke 7´ og EP-er, ive-plater og en hel bråte låter på diverse samlere. Bandet var kanskje ikke altfor interessant før Kranky ga ut mini-LP-en "Songs For A Dead Pilot" i 1997. På denne tiden begynte virkelig Low å forandre seg til den strålende gruppa de er i dag.

De ga ut den høyt tiljubla "Secret Name", sammen med "juleplata" to år senere, og er nå ute med et nytt mesterverk.

På denne skiva tar Low magien ned til enda roligere atmosfærer. Igjen er vokalen til Alan), og spesielt Mimi det sentrale i låtene. De deler som vanlig på synginga, men her er det nok Mimi som helt klart tar kaka i hvordan ordet "gåsehud" får sin rette betydning!

Måten hun bevarer og holder tonene på, de små opp/ned variasjonene, sender frysningene så langt inn i margen at de blir permanente!

I tillegg til vokalen er det den gjenkjennelige daskinga på en enkelt tromme, samt kjælinga med cymbaler, Mimi står for. Alan som vanlig på gitar, alltid varsomt og forsiktig, og Zak med sitt stilrene basspill.

På flere av låtene får de hjelp av diverse folk på strykere, piano, keyboards, samplere, loops + andre lydelementer. Igjen også med assistanse fra Bob Weston på trompet.

Trioen går virkelig stille i dørene på denne skiva. Det er slow-motion nesten hele veien. Det hele i en neddempet, nesten sakral stemning som tar fullstendig pusten fra en.

Bilder av et frådende hav, der bølgende slås mot klippene kommer til syne. Det er stummende mørkt, regnet bøtter ned, og fortvilede mennesker kan bare konstatere at mannen i den lille åpne båten kjemper en desperat og forgjeves kamp mot naturkreftene.

Platetittelen skulle vel også være et eksempel på at livet brått kan gå imot en. Vet ikke om dette er selvopplevd i tilfelle Low, men det forundrer meg ikke i så tilfelle. En av låtene handler nettopp om det å miste kjære ting i en brann. En føler håpløsheten idet man med tårer i øyekroken leter i ruinene etter minner fra glade dager.

Som på forrige skive, har de igjen samarbeidet med sjefsprodusent Steve Albini, som helt klart har litt av æren for at "Things We Lost In The Fire" har blitt det den har blitt.

Et tvers igjennom helstøpt album, med en enorm sterk avslutning med låter som "Like A Forest", "Closer" og "In Metal".

Igjen viser bandet sin forkjærlighet for vinylen. Kjøper du den, får du en dobbelt-LP der tekstene er inngravert på den overflødige siste siden, utbrettcover, + to ekstra låter, begge dog å finne på "Dinosaur Act"-singelen i CD format.

Å sette "Things We Lost In The Fire" opp mot de foregående platene er egentlig ganske meningsløst. Må bare konstatere et det har blitt nok et utrolig vakkert album som får mine varmeste anbefalinger.

5. mars står Low på Norsk jord, og du bør ikke gå glipp av denne begivenheten. Stedet er SoWhat! i Oslo!

!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Low - noe ekstremt er på gang

(12.09.21) Advarsel! Ikke spill dette albumet til morgenkaffen! Du blir angrepet av et musikalsk inferno fra alle sider, hjernen vil helst flyte utover og kaffekoppen vibrerer. Low gir ikke ved dørene, her er det enorme mengder med støy, ulyd og tunge looper som flyter mot deg.


Low/Dirty Three: In The Fishtank 7

(25.05.01) Det nederlandske plateselskapet Konkurrent tilbyr artister som turnerer i Holland et par dagers studiotid, der resultatet skal munne ut i en EP. Dette skal være et eksperimentelt friareale for musikerne, som til nå har seks forløpere, med bidrag fra blant andre June of 44, Nomeansno og Tortoise/The Ex.


Low: Halvannen time i salig rus

(07.03.01) (Oslo/Puls):For andre gang gjestet den amerikanske trioen So What! i går. Forrige gang var for noen år siden, og de som fikk oppleve dem da, var lett nervøse for om det ville bli like magisk nå også. Et fullstappet lokale hadde tydeligvis forventninger til Lows enormt vakre låter, omsvøpt i nerve, ulykkelig kjærlighet og annen tristesse.


Div. Artister: It’s A Cool Cool Christmas

(20.12.00) Jul betyr som kjent samleplater. Kun ”The Very best of the Absolute Very best” er godt nok for pakkehaugen under juletreet. Disse samlealbumene er som regel en heller begredelig affære, men noen hederlige unntak finnes. Frelsesarméens plate går som kjent til et godt formål, og kan således gjerne havne i glanset papir med sløyfe på. Men kan du tenke deg å tonesette jula med noe annet enn Frelsesarmésalmer finnes det heldigvis et annet alternativ på veldedighetsfronten.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.