JR Ewing med gull i sekken
(Oslo/PULS): Denne kvelden på So What skulle bli JR Ewings første konsert i Oslo siden bandet mot slutten av fjoråret bestemte seg for å ta en aldri så liten pause fra det høyt konsert-aktive livet de levde. Men først skulle vi få høre Suburbian Kids, også et band som har oppstått i den norske undergrunnen.
JR Ewing, Suburbian Kids / /
De fem folka i Suburbian Kids startet rett på sak, og med et tempo som fenger. Til å begynne med kunne det høres ut som litt rockete rett fram-hardcore, med litt metalliske innslag. Det virket ikke så aller værst gjennomført, og foten trampet også litt hardt til tider.
 SUBURIAN KIDS: Nytt, spennende hardcoreband (Foto: Hai Nguyen Dinh) |
Bedre ble det også da bandet viste evner til fengende melodiøse temaer, litt i emo-gata, men det virket også til tider litt billig. Settet varte ikke lenge, men det blir spennende å se hva tid og erfaring vil gjøre med dette bandet.
Og så var det tid for å se det ettertraktede hovedbandet: JR Ewing. Låtskriver og gitarist Erlend trasket litt rundt på scenen for å fikse opp utsyret til det store smellet.
Da gutta endelig sto på scenen og lyden var på, tok det ikke lang tid før åpningslåten "The Switch" smalt i taket og folk rocket. Bandet spillte tight som de alltid gjør, og med en sjarmerende vokalist som vrenger halsen slik at du nesten kan se gutsen var det nok ikke mange som ikke kunne føle utrykket til JR Ewing.
Låter fra deres forrige Calling In Dead ble spillt med stor verdighet, og jeg kunne se at mange var kjennere av disse. Jeg digga det jeg hørte, men det var da de spillte deres nye låter at smilet virkelig formet mitt annsikt, og jeg tenkte: Dette er saker!
Ikke så veldig ulikt fra deres tidligere verk, men mer komplekst, med mer melodier, og til tider med en frisk bris av sommer og sol. Jeg kunne kjenne denne følelsen selv om luften i virkeligheten var preget av svette og dårlig ventilering.
Bandets scene-opptreden var merkelig nok et svakt punkt denne gangen. Ihverfall i forhold til hva disse folka har prestert tidligere. Jeg fikk til tider intrykk av at scenen kun bevegde seg på den venstre halvdelen for publikumet, og dette svekket den energiske og kaotiske følelsen som så lenge jeg kan huske, har vært ett av JR Ewings sterkere sider.
Fremdeles har musikken en god touch av svensk rocke-core, men JR Ewing har imidlertid ikke problemer med å sette sitt eget preg på låtene. Det fenger, det er hardt, og mer på den intelligente siden enn et hav av andre band i i den samme scenen. Og jeg kan allerede gå god for deres kommende The Perfect Drama da jeg hørt promoen mang en gang.
Del på Facebook | Del på Bluesky