- I've used up all my sick days so I'm calling in dead!

Et prosjekt kalt "Boots and Sneakers" har intensjoner om å arrangere pønk/ska/HC-konserter på So What! utover høsten. Kritikerroste JR Ewing stilte opp på scena sammen med Smorgasbord. PULS benytta sjansen til å sjekke ut noe av det som rører seg på dagens hardcorescene.

---

Smorgasbord, Jr Ewing, DJ Evil / /

Av Trygve Mathiesen // 24.08.00

---

Da pønken splita seg i alle retninger tidlig på 80-tallet (hc, metalpønk, speedcore, oi, retro77punk, anarkopønk, veggispønk, positive punk, ska, goth, industri, svartsynth, powerpop, astralpønk og jeg-veit-ikke-hva-pønk), ble det etterhvert vanskelig å holde oversikten, uten om å måtte velge bort endel av retningene.

For oss som var idealister og hevda viktigheten av antikommerse holdninger var det viktig å ta avstand fra ny-heavymetallbølgen som reiste seg i UK rundt '79. Vi opplevde den som en rein hjernedød headbangerbølge av bondetamper og kjønnsfascister og romma en machokultur som pønken for oss, nettopp var et opprør mot.

Derfor var det ikke lite problemfritt å hengi seg til den delen av pønken som søkte i retning av metall og heavyrock. Jeg oppfatta det som et tilbakeskritt å skulle engasjere meg i det jeg opplevde som innholdsløst, når det tross alt skjedde så mye andre spennede og mer framtidsretta greier i de andre leirene.

Derfor har jeg bare fulgt den delen med et halvt øye, men registrerte også endel bra band innimellom uten å gå av skaftet av den grunn.

Spennende var det derfor å sjekke opp to av de ferskeste norske -core-actene på Boots and Sneakers' So What!-tilstelning i går kveld, i trygg forvisning om at Leeds Utd. hadde klart brasene mot Myggens 1860 München og kvala til Champs League.

Supportbandet Smorgasbord fra Moss var såvidt i gang med sitt sett, da jeg måkte ned trappa i kjeller'n på So What! og kunne konstantere rimelig mye folk til et arrangement som flere var usikre på holdbarheten på.

Bandet refererer sin greie til forbilder som tømmerhogger-metall a lá Tad, noisecore fra Unsane og alternativ-metall'erne Melvins. Jeg er enig at påvirkinga fra Statene er påfallende hos Smorgasbord, men det som slår meg er hvor nært de ligger opp til New York-scena fra rundt '76 og oppover. Richard Hell & The Voidoids, DNA (No Wave-bølgen generelt) og kanskje tilogmed The Middle Class og Flipper!

En kort sjekk med bandet backstage etterpå avkrefta imidlertid alle mine mistanker; gutta i bandet hadde ikke engang hørt om de banda jeg nevnte.

Fellesnevner'n blir uansett intrikate gitarriff i halvhøyt tempo, med en vokal som synger på tvers av rytmen før de brytes opp på grunge-måten med speedpartier og fult øs. De låt tett og stødig, men låtene virka monotone for et utrent øre og jeg strevde fælt for å finne løft i riffrekkene.

I pausa fikk vi servert mye hørt og uhørt punkrock fra DJ Evil, kjent fra BarrikadeRock på RadioRakel, foruten DJ på Spot og pønkdisco'en på Vega i fjor.

Så opp på scena, nesten direkte fra 27 spillejobber på 28 dagers-turné i Tyskland, Belgia, Sveits, Holland, Spania og Frankrike, but still alive and kickin': Jr Ewin!

Deres siste gig før gitarist Martin tar med seg dama si og en bunke Nietzsche-filosofi til India for et halvt år eller så, noe som sikkert gir resten av gutta i bandet rikelig tid til å skrive oppfølger'n til det kritikerroste debutalbumet "Calling In Dead" fra i våres.

Og nettopp tittellåta åpner hele settet. Jeg har en kjøleskapmagnet hjemme som bærer tittelen "I've used up all my sick days, so I'm calling in dead", som jeg forøvrig har hatt mye moro av. Og det er akkurat det han synger!, selvom det selvsagt er umulig å høre teksten i en sådan stund. Men det er tøft og det funker!

Bandet låter full makka, tett som ekplosjonsskruer og mere Celtic Frost og speedcore enn pønk, men attitude'n er helt annerledes. Og påståtte referanser til band som Heroin, Antioch Arrow og Rorschach sier meg desverre ikke altfor mye. Men stage-diving og c-surfing i stor stil både fra bandet og publikum vitner iallefall om at avstanden som scenehøyden utgjør brytes ned i gammal 77-ånd.

Vokalist Andreas ser ut som om han spiller i et psychedeliaband fra 60-tallet med sjarmerende potte-beatlessveis og er veldig utadvendt. Ikke bare når han vrenger lungene, men han bruker mye tid mellom låtene til å småprate og takke og bukke for dette og hint. Nesten over i Harald Eia-stil, men uten å bli parodisk eller ironisk.

De fleste av låtene er fra albumet, og noen fra de første singlene, blant annet "Hate Me Tender" (her skinner kanskje Pistols-påvirking igjennom?, mht. vri-og-vreng-på-gamle-klisjéer). En låt som "The Switch" gir meg umiddelbart Art Attacks-assosiasjoner, men dét og er sikkert bare ønsketenkning.

Andreas skal ha mye av æren for hvordan publikum blir engasjert og føler en identitetsmessig tilhørighet. Han er naken og ærlig, men også litt mystisk og uoppnåelig, blant annet ved bruken rock'n'roll-metaforer og henvisninger både til Bowie ("Time takes a cigarette"), og Iron Maiden. Selv om sistenevnte aldri har vært på Topp 5-lista mi', viser det at bandet ikke er helt historieløse, selv om Maiden aldri har hatt noe med pønk å gjøre.

Det låter svart, dystert, tungt og darksidemetall i "The Term", speedcore i "Render" og desperatecore og US i "Graduation Day" og "Message Recieved", før de avslutter med coverlåta "Absentee Debate", gitt ut på singel i '95 av USHC'erne Unbroken.

Hva skal en olding som meg si, når jeg trekke trekke en konklusjon? Andreas' attitude, viser et band som lever ut en for meg helt forsvarlig avlegger av de vi dreiv på med for over 20 år sida. Dette er pønk2000!

Ps. Jeg har en kjøleskapmagnet til....(humre, humre), på den står det: "I pretend to work, they pretend to pay me"...

---

Del på Facebook | Del på Bluesky