- Morsomt å være på samme label som Charles Bronson
Stadig flere norske artister sprer sin musikk utafor kongeriket. I endel av de smalere miljøene - i Norge vel og merke - som hardcore og svartmetall har dette skjedd i en tiårs tid, men pga lave salgstall her hjemme, har den etablerte pressa brydd seg lite om det. På den andre sida av gjerdet fikk både Bel Canto og ikke minst TNT mye oppmerksomhet seint på 80-tallet for å være på utenlanske label'er, men de spilte musikk som musikkpressa om ikke digga, så iallefall respekterte. Dessuten hadde de mellommenn som holdt seg inne med pressa og trykka på de rette knappene. Så er ikke tilfelle med JR Ewing. Alikevel gjorde de 27 gig'er på 28 dager på kontinentet i sommer. PULS traff to av dem i cyberspace.
Mye har skjedd med den norske hardcore-scena på det internasjonale plan, siden undertegnede slang seg med på Svart Framtids ene spillejobb i Willhelmshaven i Tyskland, i begynnelsen av november 1983.
Dette var den norske pønkens første anstøt mot det europeiske markedet, men lite viste vi om hva konsekvensene for denne og deres interrailturné et halvt år seinere skulle blei for spredningen av norsk pønk/hc på kontinentet.
Seinere har band som Kafka Prosess, So Much Hate og Life, But How To Live It nytt godt av grunnlaget som Svart Framtid dengang la. Og sånn har band etter band avløst hverandre på turnéer Europa rundt.
Ikke bare hardcoreband, men "streitere" pønk som Turboneger og kick-ass rockerne Gluecifer står også i gjeld til pionerene på X-Port Plater. Forøvrig oppkalt etter forløper'n til Gullølet - Export - og har egentlig ikke noe med eksport av skiver til utlandet, selv om man kan si det gikk troll i ord.
Navnet X-Port Plater, ga uansett selskapet masse trøbbel og ekstraomkostninger hver gang de skulle sende/motta skiver fra utlandet, og gjorde det vanskelig å slippe unna grensekontrollens toll- og avgiftssystemer.
NORSK RUTE
 SVART FRAMTID: Inni turnébussen på vei hjem fra Willhelmshaven, nov. '83. (Foto: Try Mathie) |
Norske band har solgt adskillelig med plater og mange konsertbilletter er solgt til tyskere og andre kontinentalere i mellomtida, for kontinuiteten har tydeligvis holdt seg helt opp til i dag. (Sjekk forøvrig JR Ewings hjemmeside for turnéoversikt).
Følger dere en 'norsk' rute når dere turnérer på kontinentet, som SMH,
Life og alle de gamle banda har staka ut?
Andreas: Nei, egentlig ikke, men en stor prosentdel av de konsertene vi har gjort i Europa har vært i Tyskland, hvor norsk punk/hardcore er veldig stort. I hvertfall størst i Europa.
Erlend: Når det kommer til turneer og lignende, er det ikke vi som bestemmer i hvilken rekkefølge vi skal gjøre turneen, og hva som er best når det kommer til ruter etc. Vi lar alltid det være opp til de respektive personer som booker turneene, og hittil har de gjort en meget god jobb. De aller fleste landene grenser som man vet med hverandre, og turneene har hittil blitt lagt opp slik at kjøreturene ikke blir lenger enn et par timer om dagen, så lenge dette er mulig. Sist turnee, som var denne sommeren, spilte vi Tyskland de 10 første dagene, og ble lei av landet på denne tiden, men det positive med Tyskland er at interessen der alltid er bra.
Hvor annerkjent er norsk pønk/hc på kontinentet?
Erlend: Det er ikke mye å skryte av, må jeg si. som oftest kjenner ikke folk der nede til mange band herifra, og mange forveksler oss med et svensk band, nesten fordi de går utifra at det ikke skjer noe i norge, men at det kommer så mye ifra Sverige.
Eldre punkere kjenner til band som Stengte Dører, So Much Hate og Life...but how to live it?, men ikke mange av disse menneskene går fremdeles på konserter med band som jr ewing. når det kommer til den yngre garde, kjenner noen til band som Lash Out, Onward, Kort Prosess etc, men i det hele er det sikkert interesse for norsk musikk, men ikke mye kunnskap. dette kommer kanskje av at det nesten ikke finnes norske hardcore/punk band som turnerer i disse dager, og for mange var jr ewing deres første møte med norsk musikk av denne sjangeren. jeg kunne ønske folk fikk ut fingeren, og hadde litt guts og giddings til å kunne dra nedover. man kan risikere å gå på ræva økonomisk, men gjør man det et par ganger, og stiller litt krav og jobber hardt, går det bedre enn man skulle tro. men mitt intrykk er at norske punk og hardcore band liker å holde seg i landet, som rett og slett er idiotisk, og en motsetning til at som heter utfordring, engasjement, promosjon, og viljestyrke. jeg har sansen for mange band her i norge, og vet at noen av disse ville fått et godt rykte i europa hadde de beveget seg litt. vi får se om det kommer til å skje en forandring på dette.
Andreas: Mange kjenner til SMH, Life og de "eldre" banda, men det som virkelig er pop - som i hvertfall jeg fikk spørsmål om hele tida, var blackmetallband. Folk lurte på hvilke band vi spiller med, hvem vi kjenner... Flere syntes det var veldig rart at vi ikke omgås dem/den scena. Egentlig er det litt vanskelig å svare på det spørsmålet for du har de norske Straight Edge/Oldschoolbanda, som har et stort publikum, men som ikke kan kalles vårt publikum. Så har du de overnevnte, som kanskje hører til de litt eldre pønkerne. Det som er greia - som jeg opplevde det, er at man har én scene for Emo-banda, én scene for Straight Edge/Olschoolbanda, én scene for Crust/Punkbanda, én scene for metallcorebanda, én scene for Power Violence/Grindbanda og så videre. Noe som definitivt ikke er tilfelle i Norge.
---
Stopp litt. Her trengs det definitivt et aldri så lite folkeopplysningskurs for å oppklare nyansene mellom de nye punkretningene. Emo står for EMOtional, og springer ut av Fugazis Straigh Edge, som da er gutta som hverken røyker eller drekker eller eter dyr.
Emo blir i dag brukt om artister som Jimmy Eat World og No Knife, men brukes til forvirring av mange synonymt med begrepet amerikansk indie-rock, selv om det ikke lenger har noe med indiependant (musikk på uavhengige selskaper) å gjøre (jf. Dinosaur Jr.).
Straight Edge/Olschool blir i denne sammenhengen brukt om stilen som søker tilbake til den første Straight Edge-bølgen fra '88 med Ian McKays Minor Threat, i motsetning til den nye, vidreutvikla bølgen som kom i '95.
Crust/Punk er det vi i gamle dager (ca. 1980) kalte Hardcore og var representert ved band som engelske Discharge.
Grind er noe midt i mellom Metalcore og Hardcore, en kvernende variant som Napalm Death spiller. Power Violence er en raskere utgave av Crust/Punk, dvs. hardcore uten metallinnslag.
Denne noe forenkla redegjørelsen stammer fra Tor André på platesjappa Tiger. Men stikk innom Tiger i Henrik Ibsensgate, de har all de overnevnte sjangerene og mere til.
På toppen av det hele karakteriserer Tor André JR Ewings stil som San Diego-crazyness/Kaotisk Hardcore. En grein som har ligget brakk i en fem års tid, men som har blitt veldig populær det siste året. Og for en gangs skyld ligger ikke et norsk band to år etter tidsånden, men i forkant og kvalitetsmessig helt i verdenstoppen! Det mest kjente bandet innen sjangeren er alikevel Drive like Jehu, som seinere skifta stil og blei til Rocket From The Crypt. Stilen karakteriseres som Hardcore med skrikende og forholdsvis lite melodi i vokalen.
---
Vi hopper tilbake til intervjuet:
Er det lett å få spillejobber der (Tyskland/Kontinentet)?
Andreas: Tsja, vi turnérte jo i fjor (3 ukers Europaturné), så mange kjente til oss, i hvertfall navnet. For oss var det ganske lett å sette sammen turnéen i år. Det hjelper vel også å ha en form for utgivelse, folk i Europa er veldig nysjerrig på hva tekstene handler om, hvordan musikk man spiller, hvordan man ser ut...
Erlend: Jeg føler at JR Ewing har kommet heldig ut av det, og det kan være flere grunner til dette. for det første har vi allerede vært på 2 europa-turneer, og mine øyne har vi fått meget god respons fra publikum og tidsskrifter der nede, som absolutt har mye å si når man kommer tilbake. For det andre er de to siste platene våre ("Calling In Dead" og "The Singles Collected") på europeiske selskaper (Coalition Records og Scorched Earth Policy). Begge selskapene har gitt ut mange bra plater, og de har god distribusjon etc, som gjør at vi får spredd platene våre til de fleste stedene med interesse for vår sjanger musikalsk, både i Europa, USA og Japan. En annen ting er at musikken vår er ganske tidsriktig hvis man ser på scenen i Europa, selv om vi aldri hadde denne baktanken. Da vi startet gjorde vi noe ingen andre (ihvertfall ikke i aktiv sammenheng) drev med på den tiden, og det var kun oldschool hardcore og rett-fram-punk å finne. men som sagt er denne musikken til en viss grad ganske populær i europa, som ikke akkurat skader. På vår siste turnee nå turnerte vi i juli/august, som er måneder hvor det er meget vanskelig å turnere for mindre band, men vi endte opp med 27 konserter på 28 dager, som er utrolig bra i våre øyne. vi kom faktisk hjem med noen kroner i lomma, så vi kommer som sagt heldig ut av det. Men jeg vet det kan være utrolig vanskelig for en del band å få nok konserter, og det var flere band jeg kjenner til som måtte avlyse planlagte turneer for sommeren, da de ikke lyktes med å få mer enn ca. 10 konserter på 3 uker etc. Men som sagt er sommeren problematisk, og det er bedre å dra ut på høsten eller våren, og neste gang håper jeg vi får dratt på den tiden.
Hvordan opplever dere den norske HC-scena i dag i forhold til hva dere veit om den for 10 år sida?
Andreas: Det er ikke godt å si for jeg hadde ikke kommet inn i greia ennå. I mine øyne så er den norske hc-scena tilnærmet en stor søppeldynge. Det er ingen fanziner, få som gjør distro og meget få som setter opp shows. Kanskje, eller det er for få mennesker involvert, men hva vet jeg?!
Erlend: Jeg identifiserer meg mer med punkrock-scenen etc, pluss noen deler av hardcore-scenen i Norge, enn hardcore-scenen generelt. Ikke mye folk fra "hardcore-scenen" på So What!, og fremdeles var det ca. 200 mennesker der, så det betyr mye for oss. I hc-scenen idag er tatoveringer og dårlig oldschool-hardcore det viktigste, så akkurat det bryr meg midt i rævskrævet. Noen bra band driver på, men jeg leter heller etter band som vil gjøre noe (iallefall relativt) "nytt", enn de som bare kjører gamle skolen. I Europa er det mye bedre for våre ting, og det er kanskje en grunn til det. Men jeg støtter Blitz-scenen, men også mye andre folk/ting som skjer i Oslo/Norge. Vil legge til at jeg synes ting absolutt er på bedringens vei, og jeg ser framgang de siste to årene.
Hvilke andre band føler dere slektskap til?
Andreas: Akkurat det er vanskelig å svare på. Det blir nesten litt teit å prøve å sammenligne oss med et annet band. Det eneste jeg kan si er at på mesteparten av flyerne og plakatene på Europaturnéen stod det noe liknende som "The Norwegian version of The Swing Kids"!
Erlend: Det kan være så mangt; Antioch Arrow, Crimson Curse, Drive Like Jehu/Hot Snakes, Jawbox, 400 Years, Neurosis, etc etc. det er så mye at det er vanskelig å si. Unbroken er et band vi har blitt "linket" med av mange (de spilte coverversjon av dem på konserten, min anm.), selv om jeg for min del bare er into deres senere materiale, når de gikk bort fra slayer-riffene, og erstattet det med en mer rockete sound. noen av oss er veldig into bandet, men musikalsk synes jeg ikke vi likner så veldig. I norsk sammenheng har vi vært så heldige å blitt satt i sjanger med band som Angst, So Much Hate og Life (But How To Leave It), da folk mener vi er et band som representerer noe i en hardcore/punk scene der det ikke skjer så mye nytt, og hvor det er langt mellom kvalitets-bandene. Om vi er så nevneverdige er ikke opp til oss å bestemme, men vi tar det som et gedigent kompliment.
PUNK VS. METALL
Jeg har aldri skjønt den koblinga mellom pønk og metall som skjedde på 80-tallet, og som dere er en vidreføring av. Musikalsk ok, men attituden er relativt motsigende etter mine begreper. I går (les: sist onsdag) hylte dere om Iron Maiden midt inne i settet, og det ble for meg et lite antiklimax.
Andreas: For å si det sånn, så mener ihvertfall vi at vår musikk har ingenting med metall å gjøre. Kanskje ett par låter, men de er isåfall gamle drittlåter. Jeg er helt enig med deg. Nå finnes det en horde med band som kaller seg for et hc/punkband, men spiller ikke noe mere eller mindre samme greie som la oss si Machine Head eller andre utvaske urkjedelige metallband. Jeg forstår hva du mener med det Maiden-kjøret. For det første var det ment som morro, som en spøk og for det andre dreide det seg om ren ironi. Jeg kan stå på scena og snakke om politikk, generelt viktige temaer/saker enn Bruce Dickinson og Iron Maiden. Personlig er jeg interessert i politikk, men føler at det blir galt av meg som person å stå på en scene og fortelle et publikum hva som er rett og hva som er galt. Det blir liksom litt meningsløst, ja nesten som å snakke til en vegg om hvor kjipt sexisme (eller hva det nå måtte være), når (forhåpentligvis) alle i publikum er enige med meg. Jeg spiller i et band for å ha det morro, for å skrike ut tekstene mine som betyr enormt mye, ihverfall innholdsmessig. Den dagen det blir en jobb, så slutter jeg!
Erlend: Når det kommer til Maiden-prat, så er det mye "ull" i hva Andreas sier live, og jeg kan ikke stå inne for alt han sier, men det du skrev om han på puls.no, setter han nok veldig pris på, og gir han litt mer selvtillit i det lille, usikre hjertet hans hehehe. Er ikke superglad i refereansene til metall, da vi desperat vil komme oss bort fra noe som har med metall å gjøre, og vi har en evne til å få stempel av noen som "metall" kun fordi det er skrikete og hektisk. det vi gjør noe vil vi skal ha en mer "rock n roll" approach til dette med punk og hardcore, og jeg håper det iallefall skinner igjennom til en viss grad.
VOICES OF WONDER
Hvordan kom dere i kontakt med Coalition?
Erlend: Jeroen fra Coalition så oss på en velkjent hardcore/punk-festival i belgia i sommeren '99, der så og si hele europas punk og hardcore-scene møtes, og vi var så heldige å spille et vellykket show der, som gjorde at en del åpnet øynene for oss, inklusive Jeroen og Coalition. Jeg fikk en email fra han der han bestilte titalls plater fra oss, og nevnte for han i svaret at vi drev å tenkte på å spille inn en plate. De meldte umiddelbart interesse, og til slutt ble vi enige om å gjøre platen for Coalition Records. Jeg har selv masse plater fra dette selskapet, og har hele veien hatt mye respekt for selskapet, så vel som de fleste av bandene som har sluppet plate på Coalition, og vi var svært glade for å gjøre plata på Coalition Records, som for øvrig er et hollandsk selskap.
Hvordan funker det å være på et nederlandsk selskap?
Andreas: Det funker bra, det har vært jævla mye kåling med coverne o.l., men det er kult at han i det hele gidder å gi oss ut. Det er også litt morsomt å være på samme label som Charles Bronson, His Hero Is Gone, Spazz, Mk-Ultraviolent, Seein Reed og bla bla bla. Egentlig samme faen hva han har gitt ut så lenge han er troverdig, ærlig og er åpen med det han gjør. Vi møtte han et par ganger på turnéen og han virka smart, snill og hyggelig fyr!
Erlend: Coalition er et bra selskap for vår type musikk, og de har gitt ut mye bra. Eneste jeg har å klage på er at lp'en vår tok altfor lang tid, da vi nettopp fikk den i sommer, og cd'en var ute i mars. men de har bra distro i Europa, USA og Japan, men for norske mennesker er det vel ukjent. De har godt rykte over alt, men neste gang vil vi pushe de mer på dette med tids-skjemaet.
Hvem distribuerer skivene deres i Norge?
Andreas: Den er vel ikke direkte distribuert av noen faktisk. Joachim/Smalltown Supersound Records ved Voices Of Wonder har gjort litt promosjon, samt distribuering til platebutikker. De er å få tak i i hardcore/punk/indie whatever platebutikken Tiger og fra mindre uavhengige DIY-distroer rundt i landet.
Uansett var det Voices Of Wonder som gjorde undertegnede oppmerksom på JR Ewing, gjennom deres hyppige utsendinger av presseskriv pr. e-post. Dog var jeg klar over at bassist Petter Snekkestad (lillebroren til Ymstammens saxofonist, Torben), spilte i ett av disse neopunkbanda, uten at jeg hadde bitt meg merke i navnet.
Ok, Martin (den ene gitaristen) får ha god tur til India. Dere andre får gå i gang å lage enda flere fete låter.
Andreas: Det skal vi. De nye låtene er enda kortere. Over hodet ikke noen kjipe metall-riff. Takk for at du gadd å komme for å se oss og takk for din interesse.
Avslutter vokalist Andreas Tylden i sin sedvanlige ydmyke stil. Forøvrig sønn av platedirektør Audun i fest-på-lokalet-selskapet Tylden & Co. Det blir nok lenge til far signer sønn for utgivelser på det norske hjemmebrentmarkedet, og bra er det. JR Ewing hadde tapt all troverdighet og senior hadde tapt alle penga.
PULS kommer tilbake med anmeldelse av den nyutgitte CD-singelsamlinga i løpet av kort tid. Stay tuned. i mellomtida kan dere gå inn på bandet utmerkede hjemmeside, men så jobber også Erlend i Telia/Enitel-support, den sniken.
Del på Facebook | Del på Bluesky