999: 999
999: Separates

Oppkalt etter en setning fra The Clash-låta "London's Burning", definerte 999 seg sjøl som et annegenerasjons punkband i London i 1977. Tidligere hadde de vraka Clash-relaterte bandnavn som 48 Hours og The Dials, men fast bestemt på å gjøre hele Englands nødnummer til markedsfører av sin egen musikk, debuterte ex-Kilburn And The High Roads-gitarist Keith Lucas - aka Nick Cash - og de øvrige tre som support for The Jam på London-klubben Nashville 5. april og ga ut singelen "I'm Alive" på uavhengige LaBrittain Records på tampen av dannelsesåret. I 1978 kom begge disse albumene som det ennå spruter klassisk poppunkrock av.

Av Trygve Mathiesen // 07.04.01

I tillegg får vi tre bonuslåter, deriblant singelen singelhit'en og den definitivt mest etterspurte konsertlåta "Nasty Nasty" (bare B-sida "No Pity" var med på originalutgaven) og en av deres aller tidligste komposisjoner, "My Street Stinks".

Separates kom i oktober '78 og soundet er snillere enn debuten. Fortsatt viste de imidlertid at de kunne lage fengende låter som "Homicide", "Let's Face It" og livefavoritten "Feelin' Alright With The Crew". Som bonuslåter får vi også her tre stykker, deriblant "Soldier" som jeg ennå husker gruppa spilte under sitt første Oslo-besøk november samme år.

999-konserten 14. november '78 i kjeller'n på Chateau Neuf vil for alltid bli stående som den konserten som for første gang definerte det norske punkmiljøet, gjennom det faktum at punkerne for første gang dominerte tilstedeværelsen på en konsert, slik vi bare hadde drømt om tidligere.

Salen var langt fra full, men tilreisende punkere fra Trondheim, Halden, Fredrikstad og Horten, bidro sammen med hovedstadens egen utskudd til å drive vaktmannskapet til vanvidd og for første gang å oppløse skillet mellom scene og sal.

( )

For min egen del representerte begivenheten et skille, der jeg for første og siste gang ba om autograf fra en musiker før konserten, mens jeg etterpå ikke engang var interessert i å ta den med meg hjem. Ikke fordi jeg ikke likte bandet, men rett og slett fordi konserten mentalt sett snudde alle mine forestillinger om forholdet mellom artist og publikum på huet.

Det er ikke overdrevent å definere 999-konserten i '78 som en av de viktigste begivenhetene for det som i ettertid skulle utvikle seg til å bli det norske rockemiljøet utover på 80-tallet, og som også mange av våre lesere i dag er en vidreføring av. Illustrende nok skrev Carlos fra fanzina City Rockers (#4) dette fra konserten:

"Hello Oslo! Det er ganske få folk her, men det gjøkke noe, så istedenfor skal vi spille masse flere sanger, alright?" Etter Nick Cash' introduksjon braste 999 inn i "Let's Face It". Hvilken energi! Sammen med resten av folka kasta jeg meg skjødesløst inn i en vill massepogoing, topp, svett stemning fra første stund! (...) Kjente og knallbra sanger kom etter hvert på løpende bånd. Jeg sang som en gal, pogoa som en gud, vridde opp skinnjakka, slengte den på et bord og pogoa videre.

Vaktene gjorde selvsagt sitt for å rydde opp i sitt frustrerte sex-liv ved å slå ned alle som så ut til å ha det gøy. For å stagge voldspsykopatene brølte Cash ut noe sånt som "Hei! Vær forsiktig med dem, de er bra mennesker!" (...) På ekstranumrene ga vaktene opp å stoppe publikums stadige "angrep" mot scenen. Scenen ble nå bare et eneste kaos av pogoende folk, fortvilte vakter og 999 som var klemt opp til veggen uten å la det gå ut over musikken. "You're a bloody good audience", brølte Cash før det hele var over...

Selv om det slettes ikke var over. Det var i virkeligheten begynnelsen til nåtida! Har du lest så langt, befaler jeg deg derfor til å stikke ut å kjøpe begge disse 999-skivene! Ikke for bandet skyld, men for din egen historiske bevissthets! På kjøpet får du en rekke knallåter som i sin oppvisning av pågående naivisme overgår det meste av det som gis ut i dag.