Charlie Harper: - Rod Stewart lærte meg å spille munnspill
Han var "for gammal" til å være punker på allerede på slutten av 70-tallet, Charlie Harper. Det er kanskje derfor han har holdt på så lenge i ettertid også, for liksom å bevise at han ikke var en som bare hang seg på dengang. Selv om akkurat dét er lite trolig. I dag - 25 år seinere - er han en av ytterst få på sin alder som fremdeles flyr rundt med grønn punkesveis og skinnjakke, hopper opp og ned på scenen og kommer med "Police Are Fascists"-aktige utrop. Standhaftlig til det siste, det skal han ha og det står det faktisk stor respekt av. Han kunne sikkert ha valgt en mye mer konfortabel måte å gå alderdommen i møte på.
Jeg sitter nede i foajeen på Norrøna Hotel i Grensen og venter på Charlie Harper. Klokka er halv sju på kvelden og fotograf SWKenney og jeg har akkurat vært nede på lydprøvene på So What! De andre i bandet var der nede, men Charlie var trøtt og hadde behov for å sove litt etter bussturen fra Køben.
Sakte blir jeg minna på hvordan det er å være på turné: Kjøre hele dagen, trøkt sammen i ukomfortable sittestillinger i en buss eller van før du ankommer byen og spillestedet akkurat i tide til soundcheck. Mens de andre gutta testa ut lyden, dro jeg som regel rett opp på hotellet og kuula'n noen timer før de ringte meg opp og sa at alt var klart for å prøve hele bandet.
De timene aleine på hotellet var egentlig ganske hellige. Som vokalist trenger man jo ikke være tilstede på lydprøver mens trommisen og bassisten tester ut basstromme i en time, selv om jeg innbiller meg at rytmeseksjonen alltid opparbeider seg et nærere forhold til bandets lydmann på den måten, som kan slå ut i andre sammenhenger.
Uansett pleide jeg ofte å få litt sånne eksistensielle følelser og tanker innover meg de timene jeg var aleine. Om hva jeg dreiv på med, om det var verdt det, om å savne familie og venner der hjemme. Jeg følte meg ofte som en fremmed uten tilhørighet, men som bare ankom et sted, sang og dro igjen dagen depå. I byen jeg dro fra gikk livet videre uten oss, mens vi ble bare mer og mer selvsentrerte og levde mer og mer i vår egen lille boble.
Samtidig måtte jeg gjennom masse ritualer for å øve opp stemmen til kveldens seanse. Hvis vi hadde hatt fest etter gårsdagens spillejobb med masse øl og røyk, kunne det ta flere timer å øve opp mine monofone, hese hyl fram til et anstendig skala-volum. Når Charlie Harper endelig dukker opp bestemmer jeg meg for å prøve å finne en connection til temaet:
- Hvordan opplever du det å turnére så mye som dere gjør, Charlie?
CH: Vi nærmer oss dessverre slutten på turnéen vår nå, og jeg gruer meg til vi kommer hjem til London igjen. Etter en dag hjemme, begynner jeg å kjede meg og kan ikke vente på å komme meg ut igjen.
Ikke akkurat det svaret jeg hadde håpa på... Vi får prøve en anne innfallsvinkel for å bygge opp en felles platform: - Hva synes du om at "alle" de gamle punkbanda blir gjenforent for tida.
CH: Vel, vi pleier bare å kalle dem Malcolm-band, egentlig. De som bare er ute etter å tjene penger på en gjenforening. Men for de fleste er det egentlig ikke så mye å tjene på det.
- Men å møte igjen alle de gamle gutta når dere er ute å spiller på Punk-festivaler, er ikke det ganske morsomt?
CH: Ja, men jeg ser dem hele tida. Vi vanker på endel av de samme stedene. The Lurkers, The Subs, The Stranglers, vi drikker på de samme stedene. Vi ser hverandre ganske ofte. Også endel av de banda du ikke ser eller hører så mye om, som Red Alert, Sick On A Bus, Sick Boy Federation.
Jeg gir faen i hvor mange band som gjenforenes. Personlig er jeg glad for at Slaughter & The Dogs, et av favorittbanda mine og det er stort å ha Mick Rossi (vokalisten i S&TD) tilbake. En av - for meg - verdens beste sangere. Og han er bedre enn noen sinne! Og One Way System er tilbake med en vokalist som heter Lee ett-eller-annet, og han er ti ganger så bra som originalsanger'n.
Et annet band som er tilbake er The Undertones, med ny sanger og han synger nøyaktig som Feargal Sharkey, uten å være like nasal. Og han er ti ganger bedre på scenen. Sharkey var egentlig ganske klønete på scenen, men denne karen er en mye bedre klovn. De er virkelig vært å få med seg nå. Han ligner faktisk på Sharkey, som en fetter eller noe sånt. Sharkey sang jo om "His Perfect Cousin", og dette kan utmerket godt være ham (ha-ha)!
Ja, jeg husker ennå en konsert jeg overvar med The Undertones på Marquee i '79. Fullt øs og full poging hele veien gjennom. - UK Subs var en av de engelske hardcorebanda mest innflytelse på den amerikanske hardcorescenen.
CH: En US-turné i 1982 med UK Subs og Anti-Nowhere League ble kalt HardCorePunk From Britain og det er mye av hva den delen av hardcoren stammer fra. Egentlig så er detr forskjell fra "hard punk" og "hardcorepunk", men amerikanerne tok det litt lenger. Disse gutta begynte fort å låte mer som metall.
- Men det gjorde dere også.
CH: Vel, jeg hadde ikke noe med det å gjøre, men jeg skal ikke nekte på at vi begynte å låte litt metall sjøl.
- Dere spiller ikke "Telephone Numbers" min desiderte Subs-favorittlåt lenger.
CH: Alvin Gibbs, bassisten har vært med noen år nå, og det er noen låter Alvin ikke liker å spille, en av dem er "Telephone Numbers", en annen er "Young Criminals". Hvis bandet hadde kommet til meg i kveld og sagt at de skulle spille av de var hypp'å spille de to låtene, hadde jeg sagt - Great! Men for å være helt ærlig tror jeg ikke trommisen vår klarer å spille den heller.
"Telephone Numbers" er en låt som er så virkelig, og som bare blir mer og mer aktuell. Nicky Garrat, gitaristen har problemer med å komme seg opp på nettet under denne turnéen, alle er avhengige av mobiltelefonene sine hele tida, og alt dreier seg mer og mer rundt det.
Og så har du "Young Criminals", en låt om punkere som en slags underklasse, og blir omtrent kriminalisert...
- Stigmatisert.
CH: Ja, akkurat. Så jeg synes at begge de låtene har veldig mye substans. Men Nicky jobber med masse nye låter. Noen av dem har jeg ikke skrevet tekster til ennå, så det hender vi spiller en og annen av dem live. Jeg pleier å improvisere på scenen, før teksten finner sin form. "Limo Life" ble laget på den måten.
- Hvordan opplever du at punk-scenen har forandra seg fra dere starta for 25 år sida?
CH: I går kveld hadde vi et litt merkelig publikum. Vi spilte på Loppen i Christiania København og vi hadde ikke noe supportband. Så det slo meg at det ikke kunne være noen scene der, siden det ikke var noe oppvarmingsband. Og ingen av de få punkerene som var der dansa. De som dansa var folk som danser til alt, fra acid-house til you name it. Men punkerne dansa ikke, så jeg kalte dem en masse, jeg kalte dem uekte, jeg kalte dem posører, men jeg klarte ikke å få dem ut på dansegølvet.
I gamle dager kunne punkere dra på en jazzkonsert og poge løs, men i dag er de så bortskjemte, så de er bare en gjeng posører. Men jeg var litt sjuk i går også, så jeg tok det hele som en øving. Vi spilte egentlig ikke no' bra, men da vi gikk av scenen, kom folk bort til oss og sa vi var helt knall.
- Hvordan blir det i kveld?
CH: Det blir bedre enn i går iallefall. Men i morra er den store gig'en Stavanger. Sist vi var der, spilte vi til vi ikke hadde flere låter å spille. Fire runder med ekstranumre. Vi blei så overraska over å få et publikum som var større enn i Oslo.
 CHARLIE HARPER: Likte å spille sammen med Hærverk (Foto: SWKenney) |
Sist vi var i Oslo var ikke så bra, men for to år sida spilte vi på 20-årsjubileumet for Oslo-punxen. Det var stort, det var 3-4 band og stedet vi spilte på Mars var fullpakka. Det var helt knall, det var som en liten minifestival.
- Kanskje fordi alle de gamle punkerne betalte "gammel" pris for å komme inn.
CH: Ok, det var sånn det var (ha-ha). Jeg var ikke klar over det. Det var en jævla kuul greie! A really great idea!
- En periode fra sommer'n '79 og to år framover hadde dere en masse hits (sju singler på Top-50) i England. Så gikk det plutselig nedover.
CH: Alt vi ga ut ble en hit. Vi hadde et live-album som nådde 18. plass på listene også. Men vi har aldri sett på oss selv som et single-band. Men vi hadde diss små, fengende greiene som "Stranglehold", "Teenage", "Tomorrows Girls"...
- Og den Zombies-låta..."She's Not There".
CH: "She's Not There" var noe vi gjorde for moro skyld, og manager'n vår merka seg den og fikk gitt den ut på singel. Ja, alt vi ga ut ble hits og vi trodde plutselig at vi ikke kunne gjøre noe gæærnt.
Og vi begynte å gi ut våre beste skiver, i stedet for våre mest poppa og mest kommerse. Vi ga ut "Warhead" og "Countdown". Og selv om "Warhead" ikke gjorde det så verst UK Top 30, 3/80, men da vi kom til "Countdown"...
- Var det en bevisst strategi å holde seg til til klubb-jobber?
CH: Nei, heller motsatt. Det splitta faktisk bandet. Vi dro til Polen i '83 og spilte på store stadioner, og bandet kom tilbake til England og ville gjøre det samme der, som Duran Duran og Flock Of Seagulls. Hele greia fikk det til å velte seg i magan min.
For det første var de naive nok til å tro at vi kunne få det sånn, og for det andre hadde vi vært nød til å sitte der å vente på å gjøre vårt årlige show. Det ville i så fall være å gjøre det motsatte av hva punken hadla om.
Og for min del handla det ikke bare om punk-etikk, for jeg var en av de som var med på å forme punk-etikken, så det handla også om min personlige etikk.
- Dere havna i rettsak etter at Guns N'Roses hadde gitt ut coverversjon på The Spaghetti Incident? av "Down On The Farm"-låta deres.
CH: Vel, ja, men vi blei ikke akkurat rike av det. De folka som skulle passe på våre interesser stakk av med alle penga. Det va'kke Guns' feil, pengene ble jo automatisk trukket fra deres salgsinntekter.
Men vi ble nødt til å leie inn advokater for å få inn de penga som tilhørte oss som låtskrivere. Av et beløp på £30.000, gikk £27.000 rett ut igjen, ettersom forhandlingene foregikk over fire år. Så vi tre som hadde skrevet låta satt igjen med en tusenlapp hver.
- Navngi noen av de Rhythm'n'Blues-banda du spilte i før Subs.
CH: Moroders, det var det bandet jeg spilte i før Subs. Så var det et band som het Formulare One. Som bare varte i seks måneder. Et annet var KSFX, etter en radiostasjon i San Francisco.
Å ja, mitt første band het The Steelhammers, forferdelig navn (ha-ha), oppkalt etter en Woody Guthrie-låta "Hobo's Lullabye" og setningen "Can't you hear those steel-rails hamming" (ha-ha).
- Fortell om ditt forhold til Rod Stewart.
CH: Å, vel, det ikke så mange som veit om det. Vel, vi var begge gatesangere tidlig på 60-tallet. Han var utrolig flink med munnspillet. Han pleide å sitte på en krakk på scena og spille munnspill med et band som het The Five Dimensions.
Han fikk også lov til å synge et par Jimmy Reed-sanger, hvis store hit'et var "Bright Light, Big City" og "Shame, Shame, Shame", og som Bryan Ferry seinere gjorde en bra versjon av.
Men man var en god munnspiller, og forbindelsen er at han faktisk lærte meg å spille munnspill. Jeg kunne blåse litt country-munnspill, men han lærte meg blues-munnspill.
- Er alder'n din ennå en hemmelighet, Charlie?
CH: Nei, ikke egentlig, jeg er 56...oops, den der skal jeg ha en øl for!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Rod Stewart klar med nytt album
(16.09.21) Han har kommet til nummer 31: Rod Stewart slipper nytt album 12. november.
Norgeshistorias beste konsert? Garantert!
(17.06.13) Verdenshistorisk, vil jeg si. Jeg kan aldri tenke meg at The Beatles noen gang var bedre.