Martine & Mirejam: Kort men ikke godt nok

(Trondheim/PULS): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noen anmeldelse av denne konserten. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er fordi jeg føler at vi medier har en viss opplysningsplikt. Konserten vi fikk servert på lørdag varte kun i 30 små minutter. Det er ikke godt nok.

Martine & Mirejam / /

Av Anonym // 05.03.01

Når det gjelder det musikalske var konserten vellykket. Folk smilte og ristet litt på rockefoten da Martine & Mirejam presenterte rare lyder og frenetisk, rett-fram sinna vokal.

80-talls ironi-nostalgi er skummelt, men det går bra. Mirejams vokal lager en punk-stemning som vi ikke har hørt på mange år. Høydepunktet var selvfølgelig hiten "Go To The Beat". Denne låten ble faktisk spilt to ganger i løpet av den korte halvtimen.

Konklusjonen blir at dette var en bra konsert, men når de kommer tilbake bør de ha flere låter. Når folk har betalt penger for å se Martine & Mirejam fortjener de mer enn 30 minutter!

Del på Facebook | Del på Bluesky

Martine & Mirejam til Danmark

(19.08.00) Førstkommende fredag starter discopunkduoen Martine & Mirejam en 8-dagers Danmarksturné sammen med sin til nå faste partner, lo-fi-gitaristen Påsan.

På tide å kjøre showet aleine, Martine & Mirejam!

(06.07.00) Etter at Martine & Mirejam har oppnådd stjernestatus på rekordtid, og ep'n deres roterer tungt på radiostasjonene, blir det et stort steg tilbake for jentene, å måtte drasse rundt på den eksentriske lo-fi gitaristen Påsan under showa sine, som i dag. Det blir altfor lenge mellom hver gang vi får høre Mirejams deilige hylende stemme og kjenne beatet av virkeligheten i år 0!

- Vi er jævla flinke med dynamikk!

(26.06.00) - Vi behersker instrumentene våre på våre premisser, sier Martine & Mirejam, duoen som har blitt et medianavn på rekordtid. Den samme pressa har slått stort opp at de ikke kan spille og de bare har gitt ut én tre-spors ep ("Go To The Beat"), som har solgt nesten ingenting. Vi skreiv om de etter Øya-festivalen og nå er de klare for Quart. Et par av låtene på skiva er så nådeløst realistiske at de tangerer virkeligheten. De er kulmen av det postmoderne; nåtidas totale og babelske forvirring som gjenspeiler seg så bra hos dem. Jeg hadde et mål, å bestemme deres grad av selvbevissthet.

Martine & Mirejam: Go To The Beat

(22.06.00) Her er singelen til de to jentene som gjorde Øyafesten på lørdag mest minneverdig, egentlig. De er blitt hypa noe jævli i det siste, og jeg frykter et kortere liv for dem enn de fortjener.

Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.

Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.

Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.

Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.

Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.

Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.