Martine & Mirejam: Go To The Beat

Her er singelen til de to jentene som gjorde Øyafesten på lørdag mest minneverdig, egentlig. De er blitt hypa noe jævli i det siste, og jeg frykter et kortere liv for dem enn de fortjener.


Låtene låter ganske likt som jeg hørte dem på lørdag. "Go To The Beat", er litt sånn trasha og fakebillig eurodisco, med en mellomting av tidlig Pauline Murray (Penetration) og Poly Styrene (X-Ray Spex), på hissig og insisterende vokal.

De bygger opp låtene veldig 90-talls; ikke som streit "sanger", jentene påstår at de ikke kan spelle, men er det vesentlig? De er iallefall i stand til å bruke mye ekstreme brudd i musikken sin for å skape både dynamikk og svinginger.

"Robotsong", er det tilsynelatende, mest komplett meningsløse spjåket som har ytre seg på skive. Klisjé med overlegg fra 80-tallet, som speeder opp til en Sigue Sigue Sputnik-variant for å ende i situsasjonistisk jazz-bablerap. Veldig UG/demo-preg over produksjonen. Men tydeligvis helt bevisst. Eller tilfeldig; jeg er blank. Jeg driter egentlig i det.

Det oser av "germ-free adolecents", med mye plast og pvc. Det kunstige blir like mye mål som middel. På presseskrivbildet poserer de med blottet pupp i beste Siuoxsie-stil og minner oss på at de ble kåra til beste kvinnelige artister på So What-award 27. mai.

Men det funker som faan, samtidig som det er så sykt at det selvfølgelig reflekterer den totale tilstededeværelsen i en meningsløs verden på en glitrende måte.

En blanding av soundtrack, tv-reklamemusikk, zappe innom hiphop100-listene og en vanvittig stå-opp-for-yttrykket-ditt pønka attitude, som tangerer virkeligheten!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Martine & Mirejam: Kort men ikke godt nok

(05.03.01) (Trondheim/PULS): Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noen anmeldelse av denne konserten. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er fordi jeg føler at vi medier har en viss opplysningsplikt. Konserten vi fikk servert på lørdag varte kun i 30 små minutter. Det er ikke godt nok.


Martine & Mirejam til Danmark

(19.08.00) Førstkommende fredag starter discopunkduoen Martine & Mirejam en 8-dagers Danmarksturné sammen med sin til nå faste partner, lo-fi-gitaristen Påsan.


På tide å kjøre showet aleine, Martine & Mirejam!

(06.07.00) Etter at Martine & Mirejam har oppnådd stjernestatus på rekordtid, og ep'n deres roterer tungt på radiostasjonene, blir det et stort steg tilbake for jentene, å måtte drasse rundt på den eksentriske lo-fi gitaristen Påsan under showa sine, som i dag. Det blir altfor lenge mellom hver gang vi får høre Mirejams deilige hylende stemme og kjenne beatet av virkeligheten i år 0!


- Vi er jævla flinke med dynamikk!

(26.06.00) - Vi behersker instrumentene våre på våre premisser, sier Martine & Mirejam, duoen som har blitt et medianavn på rekordtid. Den samme pressa har slått stort opp at de ikke kan spille og de bare har gitt ut én tre-spors ep ("Go To The Beat"), som har solgt nesten ingenting. Vi skreiv om de etter Øya-festivalen og nå er de klare for Quart. Et par av låtene på skiva er så nådeløst realistiske at de tangerer virkeligheten. De er kulmen av det postmoderne; nåtidas totale og babelske forvirring som gjenspeiler seg så bra hos dem. Jeg hadde et mål, å bestemme deres grad av selvbevissthet.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.