Rund gjerne året av med Richard Ashcroft
En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.
Det er nesten 30 år siden The Verve toppa (indie)pop-listene med «Bitter Sweet Symphony» og «The Drugs Don’t Work». Siden den gang har han med ujevne mellomrom herja på de britiske hitlistene som soloartist - og mange syns vel det burde vært omvendt, da han i år dukka opp som support for Oasis.
Henger du med på en kort oppsummering av kalamitetene rundt «Bitter Sweet Symphony»? Sangen ligger på The Verves tredje album, «Urban Hymns» fra 1997, og bygger på et Rolling Stones-sample. «The Last Time» ble spilt inn i 1965, og var den første egenkomponerte Stones-låta som gikk til topps på de britiske hitlistene. Etter hvert havna den på den amerikanske utgaven av «Out of Our Heads».
Men hvor enkelt er det å høre at «Bitter Sweet Symphony» slekter på «The Last Time»? Vanskelig, hvis du hører Stones-utgaven. Problemet oppsto idet den også ble spilt inn av Stones-avleggeren Andrew Oldham Orchestra, som aldri var noe egentlig orkester. Men denne instrumental-versjonen inneholder ganske riktig strykere og messingblåsere, og ligner til forveksling på gjennomgangstemaet i «Bitter Sweet Symphony».
Tidligere manager for Rolling Stones, Allen Klein, valgte å gå rettens vei, og fikk medhold. Resultatet var at alle inntektene fra “Bitter Sweet Symphony” havna i lomma på Keith Richards og Mick Jagger! I 2019, ti år etter Kleins bortgang, ble Ashcroft tildelt Ivor Novello Award, og til The Glimmer Twins forsvar skal det sies at de benytta anledninga til å «tilbakeføre» rettighetene, slik at framtidige inntekter skulle tilfalle Richard Ashcroft.
Dukker du enda lenger ned i grunnfjellet vil du finne «This Could Be The Last Time». Sangen ble første gang ble spilt inn av The Staple Singers i 1957, og seinere på eminent vis covra av Mavis Staples. Om herrene Richards og Jagger var inspirert? Oh yeah.
Det kan virke som Ashcroft er smått opphengt i riff fra 60-tallet, for hvem knabber han ideen fra i åpningskuttet «Lover»? Jo, fra "For What It's Worth (Stop, Hey What's That Sound)", sangen Stephen Stills skreiv for Buffalo Springfield – inspirert av politivolden mot ungdomsopprøret på Sunset Strip i Los Angeles (og ikke av protestene mot Vietnamkrigen) i 1966.
Så er vi endelig over i Ashcroft anno 2025. “Lovin’ You” er fylt av godlyd, i sanger som gjennomgående er komponert i rolig gangtempo. Alt flyter stille av gårde, ytterst behagelig, stilig avbrutt av adskillig tyngre «Heavy News».
Raskt tilbake i den sødmefylte loving you-folden – «Oh L’amour» er et praktfullt stykke balladekunst. Vi får etter hvert mange akustisk baserte låter, og Aschcroft er vel litt av en hippie? Refrenget i «Bring on the Lucie (Freda People)» går sånn:
Free the people - now! Do it do it do it do it do it now! Stop the killing - now! Do it do it do it do it do it now!
Det later nøyaktig som om John Lennon og George Harrison skulle gjenoppstått som duo!
Del på Facebook | Del på Bluesky