We: Livin’ The Lore

Dette er We’s fjerde album, og følger med det opp den roste “Wooferwheels” fra ’97. Det handler fortsatt om tung rock, stoner-rock om du vil, og de virker sikrere og mer fokuserte enn noen gang.



Åpningskuttet “Red Morning” setter lytteren umiddelbart i riktig stemning med seig, effektbasert gitarrock og stilsikker vokal. Det er lett å dra sammenligninger med band som Kyuss eller Fu Manchu, men We har likevel sitt eget sound helt intakt. Ikke at noen av disse bandene egentlig har funnet opp rocken, men We er også tydelig inspirert av 70-tallets tyngre musikalske strabaser, og bruker det stolt på et godt 90-talls vis.

Viktigst er det nok at de på “Livin’ The Lore” har laget særs gode og engasjerende låter, og manifesterer med dette sin plass blant eliten hva denne typen musikk angår.

Bortsett fra ett spor, er dette et gjennomført album verdt spillinger på høyt volum rundt om i hjemmene. Sjelden opplever man mer fengende rå riff og harde rockmelodier. Vokalen er ikke like troverdig gjennom hele albumet, men der hvor den skurrer en smule, blir den hjulpet av en vegg av massende gitarer. Der hvor den på den annen side er overbevisende slem, blir det drit tøft - og man må holde igjen for ikke å rive kåken i begeistring.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Øya med nytt artistslipp

(12.12.07) Åtte nye band og artister til Øya-festivalen 2008 og med store navn som José González (SE) og Yeasayer (US) begynner det å se lovende ut også for neste års festival. I tillegg kommer Animal Alpha, Buraka Som Sistema (PT), Kid Sister and A-trak (US), Ingrid Olava, Truls and The Trees og WE.


We: Lightyears Ahead

(04.06.03) "Lightyears Ahead" tilhører et av Norges beste rockeband. We er navnet, og oppskriften er tung, seig og tidløs rock.


We: Dinosauric Futurobic

(04.04.02) Et metalband, javel - men et band som får mange metalhoder til å ty til Rolv Wesenlund for å forklare hva de mener: - Jeg vil, jeg vil (like dem) - men jeg får det ikke til! Dette skjønner jeg godt, selv om jeg liker dem! Poenget er at We tar avstikkere som går veldig langt utafor A4-metal-allfarvei.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.