Duran Duran: Pop Trash

Gjennom halvannet tiår har de hatt en helt unik evne til å lage pop-låter litt på sida av den brede landevei. Kom ikke her å men at du ikke intuitivt merker at "The Reflex", "A View To A Kill", "Rio" og "Notorious" har andre kvaliteter enn den gjengse hitliste-pop´en. Kanskje kan vi også være enige om at "Ordinary World" helt soleklart tikker inn på 90-tallets Top Ten?

Av Arild Rønsen // 17.10.00

Duran Duran var a-ha´s samtidige midt på 80-tallet. Morten Harket, Simon LeBon, Tony Hadley, Howard Jones... en vidunderlig og sørgelig undervudert pop-epoke!

I utgangspunktet skal de jo ha poeng, rett og slett for å holde ut. Jeg mener; det kan ikke være så veldig enkelt å gå fra world wide heltestatus, som naturlige gjester i ethvert eksklusivt kjendisparty med respekt for seg sjøl - til en tilværelse da pop-verdenen knapt registrerer at man begår et flunka nytt album. Det må være fristende å gi opp, spesielt når penga uansett fortsatt strømmer inn på kontoen, i strie strømmer.

Men, nei: Simon LeBon, Nick Rhodes og Warren Cuccurullo holder koken - og de gjør det med stil. De låter moderne, samtidig som de ikke på noen måte flykter fra sin fortid. Det er med andre ord lett å kjenne dem igjen.

Det innebærer at de f.eks. legger vanskelige låter, sanger som strengt tatt ikke har noe på en streit pop-LP å gjøre, som "Hallucinating Elvis" - midt mellom pop-låter som roper på radiospilling. De opptrer på et vis som får meg til å tro at denne trioen, som oser glansbilde, er sammensatt av temmelig kompliserte sjeler. Jeg vil ikke dra det for langt, men noen ganger får jeg en sånn John Lennon-feeling når jeg hører på Duran Duran.

Duran Duran-soundet er fortsatt stort; de har virkelig adskillig mer til felles med a-ha enn at de har komponert tittelmelodi til hver sin James Bond-film. "Pop Trash Movie" oppsummerer ved denne korsvei Duran Durans musikalske liv, mens "The Sun Doesn´t Shine Forever" nærmest må være gitt denne tittelen for at vi skal utbryte: - Jo, sola skinner evig! Hvilken låt! Dette er like bra som Nik Kershaw presterte i sine velmaktsdager!

Med dette lover jeg den konsertarrangøren som får Duran Duran hit til landet gratis annonse så lenge det måtte være ønskelig. Om jeg så skulle bli aleine i lokalet, lover jeg for en gangs skyld å betale min egen billett.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Trenger vi Duran Duran?

(31.10.23) Trenger verden virkelig en ny coverversjon av klassikeren «Ghost Town» (The Specials, 1981)? Når ble egentlig Duran Duran «alternative» (ifølge Apple Music, altså)? Kommer fjortis-Siri sine minner om 80-tallets pophelter til å bli knust en gang for alle?

Duran Duran rører på seg

(20.05.21) Det er mange som forsøker å kopiere 80-talls soundet. Duran Duran viser at det er originalen som smaker best. Og moderne teknologi har de grep om.

Andy Taylor har forlatt Duran Duran

(30.10.06) Duran Duran er for øyeblikket på turné i USA, men uten gitarist Andy Taylor. På sin hjemmeside står det å lese at gitarjobben vil bli gjort av studiomusiker Dom Brown, og at Taylor ikke lenger er med i bandet.

Duran Duran: Astronaut

(24.10.04) For første gang på 21 år står det Simon LeBon, Nick Rhodes og tre blad Taylor på et Duran Duran-cover. Ikke siden "Union Of The Snake" har disse fem jobbet sammen på et helt album, og selv om "Astronaut" har tatt mye tid å lage har det vært verdt ventetiden.

Duran Duran - igjen...?

(08.05.01) Det gikk ikke så veldig bra med det foreløpig siste albumet fra denne kanten, fjorårets "Pop Trash", men nå er det kanskje ikke er slutt likevel. Tvert imot; det ser ut til å gå mot en gjenforening av den klassiske kvintetten som utgjorde Duran Duran mesteparten av 80-tallet.

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken

Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.

Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.

Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.

Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.