Duran Duran: Astronaut

For første gang på 21 år står det Simon LeBon, Nick Rhodes og tre blad Taylor på et Duran Duran-cover. Ikke siden "Union Of The Snake" har disse fem jobbet sammen på et helt album, og selv om "Astronaut" har tatt mye tid å lage har det vært verdt ventetiden.


Det er nemlig en god stund siden nyheten kom at Simon LeBon og Nick Rhodes hadde tatt John Taylor, Andy Taylor og Roger Taylor inn i varmen igjen. De to sistnevnte har vært ute siden 1984, mens John Taylor forsvant etter fadeseplaten Medazzaland i 1997.

I det store og det hele er Duran Durans diskografi imponerende ujevn. De hadde en stigende kurve på tidlig 80-tall som kulminerte i liveplaten Arena og utenom-album hitene "Wild Boys" og Bond-låten "A View To A Kill". Så forsvant Andy og Roger Taylor, mens Duran Duran gjorde stor suksess med kanonplaten Notorious i 1986.

Så ble det hele bare tull. Big Thing og Liberty ble utgitt i ´88 og ´90 og både publikum og kritikere bare trakk på skuldrene. En tre års pause gjorde dem godt, og The Wedding Album med hitene "No Ordinary World" og "Come Undone" satte Duran Duran på kartet igjen i 1993. Fire år senere spilte de inn Medazzaland som plateselskapet nektet å distribuere i det hele tatt. John Taylor forsvant, og det som var igjen av Duran Duran floppet på nytt med Pop Trash noen år senere.

Det er klart at noe måtte gjøres for i det hele tatt Duran Duran skulle bli tatt seriøst igjen. Tre blad Taylor returnerte, og mange lurer nok på hva Andy Taylor og Roger Taylor har gjort på de siste 20 årene. De har i allefall ikke helt glemt å spille, for Astronaut inneholder mye snertne gitarlinjer og arrangementer.

Uansett er det låtene som er viktigst for Duran Duran i 2004. Og her er en god del av dem som havner i båsen for godkjente poplåter. Kanskje ikke noen absolutte standouts men låter som "(Reach Up For The) Sunshine", "What Happens Tomorrow" og tittellåten er gode poplåter. Den beste er kanskje "Bedroom Toys" med sin funky fremtoning og kledelig falsettvokal på refrenget.

Duran Duran ser uforskammet bra ut på coveret, tross at de har passert 40-års grensen med god margin alle sammen. Låtmessig er også standarden bra, og Astronaut er en jevn popplate. Produksjonen bygger en fin bro for et 80-talls band over i 2004 uten å ødelegge det opprinnelige soundet til Duran Duran og uten å høres fullstendig utdatert ut. Simon LeBon synger fremdeles like bra, og når de rutinerte engelskmennene rundt han gjør jobben til gagns er Duran Duran i 2004 slett ingen nedtur. Om denne platen har den ene hitlåten som spikrer bandet fast høyt oppe på hitlistene tviler jeg på, men Astronaut kan nok gjøre det meget bra likevel. De har fortjent det.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Trenger vi Duran Duran?

(31.10.23) Trenger verden virkelig en ny coverversjon av klassikeren «Ghost Town» (The Specials, 1981)? Når ble egentlig Duran Duran «alternative» (ifølge Apple Music, altså)? Kommer fjortis-Siri sine minner om 80-tallets pophelter til å bli knust en gang for alle?


Duran Duran rører på seg

(20.05.21) Det er mange som forsøker å kopiere 80-talls soundet. Duran Duran viser at det er originalen som smaker best. Og moderne teknologi har de grep om.


Andy Taylor har forlatt Duran Duran

(30.10.06) Duran Duran er for øyeblikket på turné i USA, men uten gitarist Andy Taylor. På sin hjemmeside står det å lese at gitarjobben vil bli gjort av studiomusiker Dom Brown, og at Taylor ikke lenger er med i bandet.


Duran Duran - igjen...?

(08.05.01) Det gikk ikke så veldig bra med det foreløpig siste albumet fra denne kanten, fjorårets "Pop Trash", men nå er det kanskje ikke er slutt likevel. Tvert imot; det ser ut til å gå mot en gjenforening av den klassiske kvintetten som utgjorde Duran Duran mesteparten av 80-tallet.


Duran Duran: Pop Trash

(17.10.00) Gjennom halvannet tiår har de hatt en helt unik evne til å lage pop-låter litt på sida av den brede landevei. Kom ikke her å men at du ikke intuitivt merker at "The Reflex", "A View To A Kill", "Rio" og "Notorious" har andre kvaliteter enn den gjengse hitliste-pop´en. Kanskje kan vi også være enige om at "Ordinary World" helt soleklart tikker inn på 90-tallets Top Ten?


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.