Duran Duran: Astronaut
For første gang på 21 år står det Simon LeBon, Nick Rhodes og tre blad Taylor på et Duran Duran-cover. Ikke siden "Union Of The Snake" har disse fem jobbet sammen på et helt album, og selv om "Astronaut" har tatt mye tid å lage har det vært verdt ventetiden.
Det er nemlig en god stund siden nyheten kom at Simon LeBon og Nick Rhodes hadde tatt John Taylor, Andy Taylor og Roger Taylor inn i varmen igjen. De to sistnevnte har vært ute siden 1984, mens John Taylor forsvant etter fadeseplaten Medazzaland i 1997.
I det store og det hele er Duran Durans diskografi imponerende ujevn. De hadde en stigende kurve på tidlig 80-tall som kulminerte i liveplaten Arena og utenom-album hitene "Wild Boys" og Bond-låten "A View To A Kill". Så forsvant Andy og Roger Taylor, mens Duran Duran gjorde stor suksess med kanonplaten Notorious i 1986.
Så ble det hele bare tull. Big Thing og Liberty ble utgitt i ´88 og ´90 og både publikum og kritikere bare trakk på skuldrene. En tre års pause gjorde dem godt, og The Wedding Album med hitene "No Ordinary World" og "Come Undone" satte Duran Duran på kartet igjen i 1993. Fire år senere spilte de inn Medazzaland som plateselskapet nektet å distribuere i det hele tatt. John Taylor forsvant, og det som var igjen av Duran Duran floppet på nytt med Pop Trash noen år senere.
Det er klart at noe måtte gjøres for i det hele tatt Duran Duran skulle bli tatt seriøst igjen. Tre blad Taylor returnerte, og mange lurer nok på hva Andy Taylor og Roger Taylor har gjort på de siste 20 årene. De har i allefall ikke helt glemt å spille, for Astronaut inneholder mye snertne gitarlinjer og arrangementer.
Uansett er det låtene som er viktigst for Duran Duran i 2004. Og her er en god del av dem som havner i båsen for godkjente poplåter. Kanskje ikke noen absolutte standouts men låter som "(Reach Up For The) Sunshine", "What Happens Tomorrow" og tittellåten er gode poplåter. Den beste er kanskje "Bedroom Toys" med sin funky fremtoning og kledelig falsettvokal på refrenget.
Duran Duran ser uforskammet bra ut på coveret, tross at de har passert 40-års grensen med god margin alle sammen. Låtmessig er også standarden bra, og Astronaut er en jevn popplate. Produksjonen bygger en fin bro for et 80-talls band over i 2004 uten å ødelegge det opprinnelige soundet til Duran Duran og uten å høres fullstendig utdatert ut. Simon LeBon synger fremdeles like bra, og når de rutinerte engelskmennene rundt han gjør jobben til gagns er Duran Duran i 2004 slett ingen nedtur. Om denne platen har den ene hitlåten som spikrer bandet fast høyt oppe på hitlistene tviler jeg på, men Astronaut kan nok gjøre det meget bra likevel. De har fortjent det.
Del på Facebook | Del på Bluesky