B.B. King & Eric Clapton: Riding With The King
Jeg kjenner opptil flere som er møkk lei Eric Clapton som pop-musiker. For alt jeg veit, sitter det mange der ute som også syns B.B. King tok'n vel langt ut gjennom samarbeidet med U2. De respektive miljøer kan nå puste ut. Samarbeidet mellom Clapton og B.B. har blitt pur blues, der alle sangene strengt tatt kunne begynt slik: - It's three o'clock in the morning, and I can't even close my eyes...
De er forskjellige som ild og vann, likevel like som to dråper vann. De er gudsbenåda som gitarister (mens bare den ene har noen stemme å skryte av), de spiller helt forskjellig - men likevel helt likt. Utlagt: De spiller B-L-U-E-S, og de gjør det bedre enn de aller, aller fleste.
De skal ha hatt lyst til å gå i studio sammen gjennom en mannsalder, og når sjansen først bød seg skal ingen komme her og mene de har gjort det for eksperimentets skyld. Det mer eller mindre faste bandet i studio har bestått av Nathan East (bass), Steve Gadd (trommer) og Andy Fairweather Low (gitar). I tillegg dukker pianisten Joe Sample opp, likeså gitaristen Jimmy Vaughan - og Doyle Bramhall II, som om de trengte enda en gitarist...
Albumet er til randen fylt av tradisjonell blues (og en anelse rock), det er glitrende spilt og sunget fra ende til annen. (Det eneste valget jeg ikke helt forstår, er Isaac Hayes/David Porter-klassikeren "Hold On, I'm Coming"). Hensikten har med andre ord ikke vært å skrive nye låter, glupt nok - dét faget veit vi jo at disse herrer behersker. Eric Clapton/B.B. King-samarbeidet må være bygd på tanken om musicianship: Hva kan to av klodens aller mest utpekte blues-gitar-konger utrette med de faste tre grep i ryggen?
Og hva de kan utrette... Det er forresten selveste John Hiatt som har skrevet tittellåta, som også åpner albumet. Deretter - befinner vi oss plutselig i Mississippi-sumpene, der B.B. synger de bevingede ord: - Well, I had a woman/She was kind of lovin' to me (in every way)... Oh, for ten long years/She was my pride and joy... Well it's all over, baby/And I am all alone... Det er bokstavelig talt hårreisende bra, og - som den gentleman han er - legger sangeren gladelig ansvaret for det første gitarkoret på kollega Clapton.
Spør ikke meg om dette er det beste blues-albumet jeg er i besittelse av. Slike kåringer interesserer meg etter hvert midt på ryggen (bortsett fra i hyggelig lag på pub'en - der slike debatter er helt vesentlige). Jeg kan bare melde at jeg er veldig glad for at Eric Clapton & B.B. King fikk denne muligheten til å glede hverandre - og oss.
Jeg veit at dette umulig kan være noen spesielt original tanke, likevel: Dette må da ende i en heidundrandes world tour? Om ikke annet, så for å gjendrive - en gang for alle - påstanden om at bluesen ligger igjen i det tjuende århundre? Jo, jeg føler meg temmelig sikker på at det må bli slik. Disse gutta er nemlig med oss - som det heter i avlutningssporet - come rain or come shine.
 Joda, de har spilt sammen før. ( ) |
Del på Facebook | Del på Bluesky