Den som er lei Laibach, er lei livet

Musick live skuffer absolutt ikke. Den blir storslagen i sin minimalistiske maksimalitet. Vi fikk tilstrekkelig med dystert, tungt, apokalyptisk, samfunnskritisk budskap denne kvelden.

---

Laibach / Rockefeller / 09.10.26

Av Siri Bjoner // 13.10.26

---

Man vet aldri hva man får med Laibach. «Musick» kom i mai, og er nok den snodigste skiva de har gitt ut, den toppa til og med «Love Is Still Alive (EP)» (2023). «Alamut» (2025) er den eneste skiva de har gitt ut som jeg virkelig ikke har kommet inn i, uansett hvor mye jeg har prøvd.

Med «Musick» har de gått motsatt vei av Ministry som begynte som synthpopband i 1981 og gikk over til det tyngste thrash-industrial-soundet. Laibach begynte å spille sammen i 1980, ga ut sine første liveskiver i 1984 og debutskiva «Laibach» i 1985. Den er tung. Den er beinhard. Den er absolutt ikke for de mørkeredde eller hårsåre.

«I’m sick of Musick» synger Milan Fras og blant merchen henger en t-skjorte med «I’m sick of Laibach». Smått bekymringsverdig. Jeg har vel ikke vært på en Laibach-konsert dette årtusen med så få publikummere, og mistenker at mange ble skremt av nyeste skiva.

Dog betyr det bedre plass på de som er der, som er en stor fordel. I år opptrer gjestevokalister på storskjermen bak bandet. Ikke at scenen er fri for kvinner, for danserne Patricija Crnkovič and Tjaša Bučik har fått oppdraget med å være den feminine motparten til Fras. Dessuten synger keyboardist Luka Jamnik mer enn normalt, og han har en imponerende god stemme.

Laibach er alltid ekstremt velkledt, og årets versjon er intet unntak. Årets farger er en gradient mellom «Musick»-rosaen til koksgrått, og jeg må innrømme at jeg er smått misunnelig på drakten til Fras. Laibach har alltid spilt på motsetninger, og den stramme personaen hans kombinert med vakkert skjørt er alltid herlig.

Hans bevegelser og stemme, alltid tilmålt, alltid nøye planlagt, alltid nesten litt mekanisk og robotisk – og så kommer disse fantastiske danserne som har en svimlende koreografi, med kostymeskifter og duppedingser og litt fri galskap. Laibach har alltid vært et ekstremt audiovisuelt band, og denne kvelden er intet unntak. Videoen som går på skjermen bak er underholdende, kommanderende, hallusinerende og en vel så viktig del av opplevelsen.

Musick live skuffer absolutt ikke. Den blir storslagen i sin minimalistiske maksimalitet. Like rått og brutalt som alt annet de har levert men med mykheten fra danserne som gjør en fantastisk jobb. De hadde endog danseopplæring for publikum – og jommen prøvde ikke de fleste seg på «movesa». Imponerende!

Forestillingen kulminerte med at hele crewet til Laibach dansa på scenen i mer eller mindre kaos.

Ikke minst var jeg imponert over at alle jeg pratet med (eller overhørte) etter konserten var skikkelig imponert, fra technokongen til den finske pønker’n. Nesten to timer i dette galskapens musickalske univers var en rimelig perfekt kveld. Vi fikk tilstrekkelig med dystert, tungt, apokalyptisk, samfunnskritisk budskap denne kvelden.

«I’m tired of Laibach»? Aldri! Dette var, i likhet med alle andre konserter med dem, helt perfekt. Når uforutsigbarhet er det eneste forutsigbare, er det bare å glede seg til neste kapittel. Og håpe at det blir mange flere kapitler. For å parafrasere vilt og kjærlig, «Den som er lei Laibach, er lei livet».

Låtliste: Musick // Musick Pt2 // Fluid Emancipation // Love Machine // Love on the Beat (Serge Gainsbourg cover) // Resistencia // Generationz // Keep it Reel // #Us // Warm up // Allgorhythm // Laibach Medley // Luigi intro // Luigi Mangione // Modern Talking // Bossanova // Yes Maybe No // Singularity // Memorabilia // Das göttliche Kind // Make Your Own Kind of Music (The Will-O-Bees cover) // Faith no More // Musick remix

---

Del på Facebook | Del på Bluesky