Og plutselig ble Øya kvinnefestival!
Kvinne-pop er ikke kvinne-pop. Om du noen gang har gått rundt i den villfarelsen, skulle du vært på Øyafestivalens avslutningsdag.
Marit Larsen/CMAT/Ravyn Lenae/Lily Allen / Øyafestivalen / 15.08.26
- Hei, Tøyenparken. Jeg heter Marit.
Jeg får lyst til å svare, i samme dagligdagse tone. – Hei, Marit. Jeg heter Arild.
Hun er jo sånn, Marit Larsen. Nabojenta som alle i borettslaget elsker. Hun er kledd i en nydelig lang kjole, og får følge av en like pent antrukket Marion Ravn i «Don’t Say You Love Me».
Om det ikke er typisk å plutselig begynne å snakke om artistenes utseende? Når det står kvinner på scenen? For å være ærlig, sier jeg dette først og fremst for å ta tak i mannlige artister. Jeg har nemlig veksla mellom Oslo Jazzfestival og Øya, og det er påfallende hvor lite dagens jazzmusikere bryr seg om hvordan de ser ut på scenen.
Her er det ikke mye feinschmecking a la Miles Davis! Det er unødvendig å gå i detaljer, men noen ser nærmest ut som de gjør alt han kan for å se skikkelig shabby ut. Som man vil se av mine konsertanmeldelser, har dette overhodet ingen innvirkning på de musikalske prestasjonene. Jeg bare noterer det, som et fenomen – idet jeg vandrer fra konsert til konsert i Tøyenparken og bivåner den ene kvinnelige artisten etter den andre som virkelig har kledd seg for å gå på scenen.
Marit Larsen har skrevet over 200 sanger, men velger å fylle store deler av sitt sett med coverlåter. Jeg undrer meg over dette, før jeg blir gjort klar over at hun har vært med i «Hver gang vi møtes» på TV. Jeg skjønner likevel ikke hvorfor hun skal gjøre en helt medioker versjon av Espen Linds nydelige «When Susannah Cries», når hun har så mange fine egne sanger i sin katalog?
Vi får Mustis «Gro Harlem Brundtland», der det heter at «vi skal passe på deg når du famler litt i blinde». Vel vel, tenker jeg – kanskje Gro kan trenge det? Men det låter fint av Marit Larsens pop/rock-band utvida med fiolin og cello fra Oslo Strings.
Det er likevel noe som mangler, noe som gjør meg smått likegyldig. Jeg leiter etter ordet … men kanskje blir det rett og slett for sukkersøtt?
Det kan man definitivt ikke si om Janne Stigen Drangsholt, som holder en eksplosjon av et foredrag! Ja, et foredrag, muntlig. Mens CMAT har dratt i gang sitt show noen steinkast unna, samler litteraturprofessoren mange hundre tilhørere (!) til en leksjon bygd rundt Lily Allens etter hvert sagnomsuste «West End Girl».
Albumet kom i fjor, og handler om det stormfulle ekteskapet og den uunngåelige skilsmissen fra ektemannen, Stranger Things-skuespilleren David Harbour. Drangsholt snakker mye om autofiksjon – fiksjon knytta til egne erfaringer, en type sjølbiografi. Allen sjøl skal ha omtalt tekstene på albumet som nettopp det, autofiksjon.
Drangsholt snakker på inn- og utpust på kav sandnesk, og greier faktisk kunststykket å holde på oppmerksomheten i en tilmålt studietime, 45 minutter. Fuck CMAT, liksom. Hun sier ikke det, men ingen skal forstyrre denne dama når hun snakker om den moderne kvinnen på speaker’s corner. Men har Rousseau, Virginia Woolf, Sigrid Undset, Jane Austen, Toril Moi & Torborg Nedreaas og Sylvia Plath noe med Lily Allen å gjøre? Ganske mye, ifølge foredragsholderen.
Dermed fikk jeg bare en halvtime med CMAT, mer enn nok til å fatte hvilket fyrverkeri hun er på scenen. Ciara Mary-Alice Thompson kommer fra Dublin - med hele sitt jeg, om jeg kan si det på den måten. Hun er uttalt biseksuell, kjemper transenes sak og har blitt litt av et ikon i LHBT-kretser. I tillegg til at hun er sosialist og pro-Palestina.
Hun gjør dypdykk ute blant publikum, og ser ut til å ha det skikkelig gøy. Det har vi også, for hennes impulsivitet smitter. Lydsporet hennes er mye mindre provoserende enn hva hennes visuelle og politiske uttrykk kunne innevarsle. Pop/rock med tydelige røtter i Irland. Tittelen på hennes foreløpig siste album er egentlig ganske illustrerende – «Euro-Country».
Ingen gikk fra denne konserten uten et bredt smil rundt munnen.
Ravyn Leane er en helt annen type artist. R&B med alle kjente ingredienser – pop, hipop, funk. Hun har samarbeida med Anderson.Paak, og turnert med selveste Sabrina Carpenter.
Mesteparten av lyden ligger på tape, og hun reiser rundt med tre musikere som knapt er synlige. Det er nemlig ingen tvil om hvem vi skal hvile øynene på. Ikke uten grunn, for Ravyn Leane veit å bevege seg. Like flink til å danse som til å vandre grasiøst opp og ned trappene på den spesialbygde scenen. Stilig og korrekt antrukket, selvfølgelig.
Hun var i utgangspunktet på ingen måte topp prioritet for meg denne dagen, men hun holdt meg fangen i sitt timelange sett. Et navn å merke seg i denne sjangeren, skulle jeg mene. Jeg har tatt feil før, men jeg har også slumpa til og fått rett.
Lily Allen befinner seg vel ikke i kategorien «et navn verdt å merke seg». Hun er for lengst etablert som en av de aller største internasjonale stjernene innen moderne popmusikk.
Jeg har allerede introdusert albumet hun reiser rundt med, og det i bokstavelig forstand. Hun framfører rett og slett «West End Girl» i sin helhet. Klin aleine. Ingen musikere, alt er studiolyd – lyden av albumet. Så der står hun, som sin egen karaoke-artist.
Smått fattigslig? Det er kanskje ikke ordet, for det står selvfølgelig ikke på penga. Om noen har råd til å reise kloden rundt med eget band, må det være Lily Allen. Kanskje har hun rett og slett så mye på hjertet, at hun syns budskapet kommer best fram gjennom singel opptreden?
Hun er virkelig flink på scenen. Elegant, uten å slite seg ut med unødvendige dansetrinn. Når hun ikke slanger seg på senga, vandrer hun rundt i halvmeterhøye platåstøvletter. Kleskolleksjonen er minimal – er det ikke bodystocking det heter?
Ut fra kjøleskapet eller håndveska napper hun ut halve kondomeriet. Toarma vibratoer og videobilder fokusert på underlivet og spredte bein. Til tonene av «Pussy Palace». For liksom ikke å purre «your fantasies»?
I didn't know it was your pussy palace
pussy palace, pussy palace, pussy palace
I always thought it was a dojo, dojo, dojo
So am I looking at a sex addict, sex addict, sex addict, sex addict?
Talk about a low blow, oh no, oh no
Det oppsiktsvekkende er at Lily Allen får til dette uten å virke billig, aldri horete. Hun er bare innbydende lekker. Mye mer dydig enn Madonna. Ungpike-uskyldig med CUCK som inskripsjon på et rosa forkle.
Om hun personifiserer den frigjorte, moderne kvinnen? Spør Janne Stigen Drangsholt.
Del på Facebook | Del på Bluesky