Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Robert Smith & Co er fortsatt på ballen

The Cure leverte en glimrende konsert med Robert Smith i storform som trekkplaster på første dag på Øyafestivalen.


The Cure / Øyafestivalen / 12.08.26


Det hele starter med en lang instrumental intro til "Alone" fra "Songs from a lost World" (2024). Robert Smith går fram og tilbake på scenen mens bandet spiller og hilser publikum med et slags sjenert smil.

The Cure er blitt verdens største stadion emo-band, Det har vært stor gjennomtrekk av medlemmer med Robert Smith som eneste konstant. Bandet har en stor portefølge av låter å ta av med sine 14 album fra starten i 1979, og v veksler mellom mørke sanger, gamle, nye og lettere poplåter - perfekte for allsang. Det blir en variert og god konsert som varer i nesten to og en halv time.

The Cure appellerer til stadig nye ungdomskull. Dette gjenspeiler seg i med et stort aldersspenn i publikum fra 15 til 70. Og i kveld - god stemning og mye allsang blant publikum. Stemmen til Robert Smith har holdt seg imponerende bra noe som ikke kan sies om alle som har vært i bransjen like lenge. Den karakteristiske stemmen hans høres til tider ut akkurat som da han 18.

Det ble ikke snakket mye, men Robert Smith sa takk mellom sangene på norsk, til stor jubel. Låtene taler for seg med sine kontrastfylte stemninger mellom sukkersøtt, trist og dypt mørke.

Bandet går av scenen etter "The End" og kommer tilbake etter en kort pause og spiller flere av låtene jeg har ventet på - som "Lullaby", "Friday I’m in Love", og avslutter med "Boys Don’t Cry".

Det var en flott konsertopplevelse, og jeg ser dem gjerne igjen hvis de rekker å komme til Norge før de pensjoner seg i 2029. Da blir Robert Smith 70 år og har turnert i 50 av dem.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Absolute The Cure

(02.11.24) Absolutt alle låtene har kvaliteter som gjør at jeg egentlig har lyst til å høre på dem igjen og igjen og igjen. Her finnes ingen singler som kommer til å toppe hitlistene, men dette er ei skive som kommer til å holde seg i uendelig tid.


The Cure til Oslo Spektrum

(06.12.21) En stor begivenhet for mange av våre trofaste lesere er i emning: The Cure spiller i Oslo Spektrum neste år.


The Cure: Lebestift-maraton gjennom fire tiår

(12.02.08) (Oslo/PULS): 15 og et halvt år har gått siden en septemberkveld i 1992 da The Cure promoterte "Wish" foran 5.000 mennesker i Oslo Spektrum. Tiden har stått stille for The Cure, og det er en bra ting. Med samme image, nesten samme band og omtrent de samme låtene gav The Cure et utsolgt Spektrum med sulteforede fans tre timer med alt man kunne ønske seg.


Jaga og KSO – altfor mye på en gang

(19.08.26) Jaga Jazzist og Kristiansand Symfoniorkester – et samarbeid der absolutt ingenting kunne skjære seg?


Smått genialt, Zeal & Ardor

(18.08.26) Hinsides alt annet jeg hadde hørt. Rett i margen.


Og plutselig ble Øya kvinnefestival!

(18.08.26) Kvinne-pop er ikke kvinne-pop. Om du noen gang har gått rundt i den villfarelsen, skulle du vært på Øyafestivalens avslutningsdag.


Entertaineren Stig Brenner

(17.08.26) Stig Brenner er rett og slett en himla dyktig entertainer som kan trollbinde publikum uansett hva slags musikalske preferanser de har, tror jeg.


Pulserende og mørkt fra Nick Cave

(17.08.26) Australieren har en tilstedeværelse som er både truende og forkynnende, men også sår. Få kan engasjere Øya-publikummet som ham!


Underworld har såvisst ikke gått ut på dato

(16.08.26) På Øyafestival-dagen for kvinnelige bekjennelser av ulike slag, avrundet vi kvelden med Trainspotting-minner og gamle menn som skrek om øl, heftig lysshow og dans. Det var mega selv om det også innebar at vi misset en Dagny visstnok i toppslag i Amfiet. Dette var dagen hvor Hayeminol endelig fikk et stort publikum og Girl Group viste feministisk kraft der Iceage slet litt med å få frem sitt ypperste.