Finere blir vel neppe indiepop?

Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Det er seks år siden hennes forrige solo-album «Punisher». I mellomtida har hun vært del av supergruppa Boygenius, sammen med Julien Baker og Lucy Dacus.

Hennes kombinasjon av elektronikk og folk er velkjent nok, men denne utstrakte bruken av vocoder er av nyere dato. Den fungerer ypperlig, men som vanlig er det de fine melodiene og de troverdige tekstene som bærer albumet. Låtene er mer umiddelbart sangbare enn hva vi har vært vant til – eller er det kanskje bare jeg som syns det, fordi jeg de siste ukene har hatt dette albumet i bakgrunnen mange ganger daglig?

Tony Berg (gitar) og Ethan Gruska (keys) - samarbeidspartnere gjennom mange år – er også denne gang hjertelig til stede, mens Alex G. er nykommer i teamet. Det er også produsent og vokalist i Bleachers, Jack Antonoff (Lana del Rey, Taylor Swift, Lorde, Kendrick Lamar). Han sender Phoebe Bridgers i retning Beth Orton.

Med dette albumet befester Phoebe Bridgers sin stilling helt i toppen av indiepop-hierarkiet. «Lost Weekend» er en sann nytelse fra ende til annen, fri for dødpunkt av noe slag. Når du hører det mange ganger, lyder det som din egen samling av greatest hits. 15 sanger.

Her har du "Liberty Tree" i live-format:



Del på Facebook | Del på Bluesky

Phoebe Bridgers og Bob Dylan til topps i Nye Takter

(20.12.20) For 33. gang inviterte Nye Takter: Hvilke plater var kritikernes favoritter i 2020? Tradisjon, er svaret.


Kan vi få nok av Phoebe Bridgers? Neppe.

(20.11.20) Hun har gitt ut et av årets definitive topp-album. Nå når jula nærmer seg, tilnærmer hun seg sine egne låter i ny innpakning.


Indie-yndlingen Phoebe Bridgers

(23.06.20) Hun kunne egentlig like gjerne vært Billie Eilish. Og hvem veit, hvem som stiger opp på podiet flest ganger under neste års Grammy?


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.