Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Sånn skal en rockekonsert være!

Death Cab for Cutie produserte allsangkor i Oslo sentrum.


Death Cab for Cutie / Sentrum Scene / 07.03.23


Nittittallet var stort for den lille byen Seattle, Washington. På størrelse med Oslo - men det virket som halve byen spelte i et eller annet dritfett grungeband. 141 km lenger nord finner vi Bellingham, WA, som aldeles ikke er kjent for grunge – stedet har i grunnen ikke så mange kjente navn – unntaket er Bear McCreary (som lager fantastisk lyd med sin hurdy-gurdy) og Death Cab for Cutie.

Opprinnelig hadde vokalist Ben Gibbard plan om en solokarriere, men 21-åringen fikk en platedeal og fant ut at det sikkert ville være kulere med et fullt band. Navnet tok de fra den store hiten ved samme navn av bandet “Bonzo Dog Doo-Dah Band”, som spilte låta i Beatlesfilmen “Magical Mystery Tour”.

Siden jeg normalt klager litt over at band speller så korte konserter, så kan vi ta det først: De spilte fulle 1t 50m. Det er nesten to timer med deilig, befriende, sofistikert, ærlig rock. For det er nettopp det Death Cab for Cutie spiller: Ærlig rock, som rock skal spilles og synges. Ikke blir det kjedelig heller – med et låtspekter som dekker hele dette årtusen er det godt spenn i materialet de ga oss.

“Asphalt Meadows” kom i fjor, og jeg er helt enig med Arild at dette er “særdeles sofistikert indie-rock”. Et nesten fullstappet Sentrum Scene var enig i det. At Gibbard syntes lokalet lignet på Moloko Milk Bar er det kanskje lov å være litt uenig i?

Den første virkelig store allsanglåta var “I Will Follow You Into the Dark” fra “Plans” (2005). Jeg blir alltid litt ekstra glad når en artist kan droppe å synge fordi hele salen synger med, og da mener jeg absolutt hele salen – selv de som sto aller bakerst sang. Det var mange allsanglåter, så jeg sjekket både foran scenen og helt bakerst.


Dette er hvordan en rockekonsert skal være. Det skal være mye folk i lokalet som koser seg, allsangtendenser, et band som bare speller og speller og speller, med et variert og spennende repertoar – og et band som synes det er kult å stå på scenen og hopper litt og tydeligvis digger å stå der.

Jeg har ingenting å kritisere. Dette var bare kos. “Asphalt Meadows” skal jeg sette på spillelista mi, for det rocka (den spillelista begynner å bli lang som et vondt år), og vi fikk mange fete spor derfra.

Ikke minst er Death Cab for Cutie et band man håper holder på i mange, mange tiår, og at de kommer med ny skive snart og ny turné og ny konsert i Oslo. Det er tross alt bare fire år siden sist, og etter responsen å dømme tipper jeg de synes det er sjitkult å spelle i Oslo!

Setliste: I Don't Know How I Survive, Roman Candles, The New Year, Cath..., A Movie Script Ending, Here to Forever, Black Sun, Northern Lights, I Miss Strangers, Crooked Teeth, Rand McNally, I Will Follow You Into the Dark, I Will Possess Your Heart, Your Heart Is an Empty Room, Asphalt Meadows, You Are a Tourist, The Ghosts of Beverly Drive, The Sound of Settling, Foxglove Through the Clearcut, Brothers on a Hotel Bed, Pepper, Soul Meets Body, Transatlanticism


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Særdeles sofistikert indie-rock

(30.09.22) Her er det bare å nyte. Men ta deg tid til å lytte på ordentlig.


Roskilde 2006: fredag

(06.07.06)


Death Cab For Cutie på ny norgesvisitt

(14.12.05) Seattle-bandet Death Cab For Cutie spiller på Rockefeller i februar. De har siden forrige norgesbesøk på Garage vokst seg stadig større, og står nå på randen av det store gjennombruddet.


Death Cab For Cutie: Stille før stormen

(20.02.04) (Oslo/PULS:) "Again, thank you for pretending it's Friday night", sier en skuffet og sarkatisk Death Cab For Cutie-bassist Nick Harmer. Et fullstappet Garage er vitne til en av morgendagens garanterte indiepop-suksesser, likevel er publikum bare såvidt høflige nok til å klappe mellom låtene.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.