Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Sånn skal en rockekonsert være!

Death Cab for Cutie produserte allsangkor i Oslo sentrum.


Death Cab for Cutie / Sentrum Scene / 07.03.23


Nittittallet var stort for den lille byen Seattle, Washington. På størrelse med Oslo - men det virket som halve byen spelte i et eller annet dritfett grungeband. 141 km lenger nord finner vi Bellingham, WA, som aldeles ikke er kjent for grunge – stedet har i grunnen ikke så mange kjente navn – unntaket er Bear McCreary (som lager fantastisk lyd med sin hurdy-gurdy) og Death Cab for Cutie.

Opprinnelig hadde vokalist Ben Gibbard plan om en solokarriere, men 21-åringen fikk en platedeal og fant ut at det sikkert ville være kulere med et fullt band. Navnet tok de fra den store hiten ved samme navn av bandet “Bonzo Dog Doo-Dah Band”, som spilte låta i Beatlesfilmen “Magical Mystery Tour”.

Siden jeg normalt klager litt over at band speller så korte konserter, så kan vi ta det først: De spilte fulle 1t 50m. Det er nesten to timer med deilig, befriende, sofistikert, ærlig rock. For det er nettopp det Death Cab for Cutie spiller: Ærlig rock, som rock skal spilles og synges. Ikke blir det kjedelig heller – med et låtspekter som dekker hele dette årtusen er det godt spenn i materialet de ga oss.

“Asphalt Meadows” kom i fjor, og jeg er helt enig med Arild at dette er “særdeles sofistikert indie-rock”. Et nesten fullstappet Sentrum Scene var enig i det. At Gibbard syntes lokalet lignet på Moloko Milk Bar er det kanskje lov å være litt uenig i?

Den første virkelig store allsanglåta var “I Will Follow You Into the Dark” fra “Plans” (2005). Jeg blir alltid litt ekstra glad når en artist kan droppe å synge fordi hele salen synger med, og da mener jeg absolutt hele salen – selv de som sto aller bakerst sang. Det var mange allsanglåter, så jeg sjekket både foran scenen og helt bakerst.


Dette er hvordan en rockekonsert skal være. Det skal være mye folk i lokalet som koser seg, allsangtendenser, et band som bare speller og speller og speller, med et variert og spennende repertoar – og et band som synes det er kult å stå på scenen og hopper litt og tydeligvis digger å stå der.

Jeg har ingenting å kritisere. Dette var bare kos. “Asphalt Meadows” skal jeg sette på spillelista mi, for det rocka (den spillelista begynner å bli lang som et vondt år), og vi fikk mange fete spor derfra.

Ikke minst er Death Cab for Cutie et band man håper holder på i mange, mange tiår, og at de kommer med ny skive snart og ny turné og ny konsert i Oslo. Det er tross alt bare fire år siden sist, og etter responsen å dømme tipper jeg de synes det er sjitkult å spelle i Oslo!

Setliste: I Don't Know How I Survive, Roman Candles, The New Year, Cath..., A Movie Script Ending, Here to Forever, Black Sun, Northern Lights, I Miss Strangers, Crooked Teeth, Rand McNally, I Will Follow You Into the Dark, I Will Possess Your Heart, Your Heart Is an Empty Room, Asphalt Meadows, You Are a Tourist, The Ghosts of Beverly Drive, The Sound of Settling, Foxglove Through the Clearcut, Brothers on a Hotel Bed, Pepper, Soul Meets Body, Transatlanticism


Del på Facebook | Del på Bluesky

Særdeles sofistikert indie-rock

(30.09.22) Her er det bare å nyte. Men ta deg tid til å lytte på ordentlig.


Roskilde 2006: fredag

(06.07.06)


Death Cab For Cutie på ny norgesvisitt

(14.12.05) Seattle-bandet Death Cab For Cutie spiller på Rockefeller i februar. De har siden forrige norgesbesøk på Garage vokst seg stadig større, og står nå på randen av det store gjennombruddet.


Death Cab For Cutie: Stille før stormen

(20.02.04) (Oslo/PULS:) "Again, thank you for pretending it's Friday night", sier en skuffet og sarkatisk Death Cab For Cutie-bassist Nick Harmer. Et fullstappet Garage er vitne til en av morgendagens garanterte indiepop-suksesser, likevel er publikum bare såvidt høflige nok til å klappe mellom låtene.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.