Gorillaz - disiplinert, rikt gjennomarbeidet
På Gorillaz sitt niende album «The Mountain» åpner de med et storslått, nesten filmatisk anslag som kan minne om tidligere høydepunkter. Dette er imidlertid ikke noe nostalgi, men en plate som konfronterer tap og forgjengelighet, og som desperat leter etter en form for forsoning ... Ja, dette er noe nytt.
Utgangspunktet er nemlig dypt personlig. Damon Albarn mistet nylig sin far, og sorgen setter et tydelig preg på albumets stemning. Også Jamie Hewlett har opplevd tap i nær familie, og disse erfaringene danner et bakteppe for en tematikk som kretser rundt ritualer, åndelighet og menneskets møte med døden.
Indiske musikalske impulser (særlig sitar og fløyte) setter et særpreget avtrykk, og gir flere av sporene en meditativ karakter. Det tilfører både varme og tyngde, og åpner for et mer kontemplativt uttrykk enn bandet tidligere har vist. Man får til og med lyst til å spise indisk mat mens man hører på!
Konseptuelt følger vi de animerte bandmedlemmene idet de trekker seg bort fra rampelyset og søker mot mytiske fjell. Denne fortellingen speiles i produksjonen, som strekker seg over flere land og musikalske tradisjoner. Resultatet er et mangfoldig lydbilde, da både funk og dub glir over i orkestral pop og dempet elektronika. Med andre ord: Her er det noe for absolutt alle.
Der tidligere Gorillaz-utgivelser tidvis har vært overlesset av gjesteartister, oppleves «The Mountain» mye mer disiplinert. Samarbeidspartnerne får definitivt rom, men de underordnes helheten og forsterker snarere enn forstyrrer albumets sjelfulle kjerne.
Tittelsporet fungerer altså som en ouverture, da den er svevende, rikt arrangert og preget av en stille lengsel etter oppdrift. Senere i albumet får vi mye mer rytmisk fremdrift i låter som kombinerer elastiske basslinjer med ettertenksomme tekster. Håp og undergang går hånd i hånd her, altså.
Denne gangen er apokalypsen mindre metaforisk og mer konkret, både på et personlig og politisk plan. I en av platens mest satiriske øyeblikk rettes en tydelig kritikk mot makthavere som insisterer på at alt står bra til, mens verden rundt dem vakler. Et tidsriktig album, med andre ord.
Albarn har fremdeles en sjelden evne til å smelte sammen det sårbare og det fengende. Flere av sporene lar organiske instrumenter møte elektroniske teksturer i et uttrykk som er både melankolsk og tilgjengelig.
Blant høydepunktene finner vi en dramatisk ballade med klare filmatiske kvaliteter og et ambisiøst spor som vever rap og tradisjonelle strengeinstrumenter sammen i et større manifest.
Avslutningen vender tilbake til sorgens alvor, men uten å tippe over i håpløshet. En valsende finale samler trådene og lander i en ettertenksom ro.
Ingen sangtitler er nevnt i denne anmeldelsen, fordi dette albumet bør høres i sin helhet.
Når det er sagt: «The Mountain» er ingen lett lytteopplevelse, men den er rik og gjennomarbeidet. Det er et album som viser at Gorillaz fortsatt kan utvikle seg uten å miste sitt særpreg. Her finnes livskraft midt i tap, og en vilje til å se videre, selv når blikket vender mot det uunngåelige.
Gorillaz er virkelig noe unikt i musikkverden, og jeg håper vi får oppleve minst ni album til av dem, fordi de blir bare bedre og bedre.
Del på Facebook | Del på Bluesky