Velkommen til Albarns lekestue

Gorillaz ble startet av Blur-vokalist Damon Albarn og James Hewlett i 1998. I musikkvideoer får man inntrykk av at bandet består av langt flere - men 2D, Murdoc, Noodle og Russel er «bare» animerte medlemmer.

Av Stig Erlend Midtgård // 10.11.20

For det første er det svært mange låter, og for det andre minst like mange gjesteartister. 17 låter er mye, og kvaliteten på alle er ikke like god - men spennvidden i sjangere og musikalske uttrykk er imponerende.

Først ute er indiehelt Robert Smith fra The Cure. Han har gjestevokal på «Strange Timez», akkompagnert av et ellevilt piano. Om det er pianospillet eller Smiths stemme som får katten til å hoppe ut av stolen og gjemme seg under sofaen er uvisst. Men mannen - som tidligere har levert kattehyllesten «Lovecats» - passer godt inn i Gorillaz’ lekestue.

Albarn og Hewlett inviterer oss inn i lekestue, og "The Valley Of The Pagans" med Beck er neste låt ut. En herlig, slentrende rytme får opp humøret mitt (selv om katten forblir under sofaen).

«Pac-Man» med ScHoolboy Q er en nokså typisk Gorillaz-låt med en stilig rytme som gir assosiasjoner til gamle arkadespill med primitiv musikk og dårlig grafikk.

I «The Pink Phantom» strippes lydbildet og tempoet ned, og vi får besøk av selveste Elton John. Han gjester refrenget på et mektig og kanskje også høytidelig vis - og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker det eller ikke.

Never mind. I «Aries» rockes det opp. Peter Hook fra Joy Division og New Order kommer med sin karakteristiske basslyd i en bassgang som er verdt et lytt i seg selv, og trommemaskinene kunne like godt vært laget for «Blue Monday» eller lignende låter fra 80-tallet.

«Desole» er fin og behagelig å høre på, der vokalene til Damon Albarn og Fatoumata Diawara nærmest smelter sammen.

Jeg vil også trekke frem «Severed Heat» med Goldlink og «How Far?» Med Tony Allen og Skepta som verdt å lytte til. Men alt i alt - mer enn godkjent fra Gorillaz med sine mange musikalske venner.