Gorillaz goes pop
Vi veit aldri hva får rundt neste sving, men denne gang drar Damon Albarn sitt Gorillaz definitivt i retning pop-musikk.
Som band betrakta, er Gorillaz å ligne med The Waterboys. Gorillaz og Waterboys er banda til Damon Albarn og Mike Scott – med varierende musikere.
Albarn tilhører kategorien superproduktiv. Etter Blur har han nærmest hatt et nytt prosjekt på gang hver uke, men siden han lanserte Gorillaz i 2001 har dette vært hans hovedbeskjeftigelse. «Cracker Island» er hans åttende album med Gorillaz.
Han har alltid med seg en haug med gjester, om enn færre enn vanlig denne gang. Den første vi møter er Stevie Nicks – hun ene fra Fleetwood Mac, du veit. Hun briljerer aldri i «Oil», men du verden som hun er lett gjenkjennelig. Ikke rart Albarn har valgt henne til nettopp dette nummeret, for det kunne gjerne vært inkludert på et av Fleetwood Macs «pop»-album.
Så dette er den eksperimentelle Damon Albarn som goes pop? Ja, på mange vis. Men hva er Cracker Island? Damon Albarn tar oss med til ei oppdikta øy som befolkes av hvitinger; «cracker» er afro-amerikansk slang for «hvit person». Vi havner også i Los Angeles, der «the truth is auto-tuned». Farlig hektende pop-musikk.
«Posession Island» avslutter albumet, et samarbeid med Beck. Vi får syntetiske «Penny Lane»-trompeter og en Beck i Bing Crosby-humør. Komposisjonen sender tankene til det fantastiske samarbeidet mellom Lou Reed og John Cale – «Songs For Drella» (1990).
Innimellom har han rukket å dra Adeleye Omatayo, Tame Impala & Bootie Brown og Bad Bunny med seg i studio.
Pop/rockens per dato største kameleon lar igjen høre fra seg, og nok en gang er musikken i kategorien førsteklasses.
Del på Facebook | Del på Bluesky