Et klassisk pop-virvar
Roskilde-klare Gorillaz er ute med sitt tredje album. Jeg tror neppe jeg har hørt et mer oppfinnsomt popalbum siden The Beatles og The Beach Boys regjerte midten av 60-tallet.
Blur-sjefen Damon Albarn ser ut til å trives fortreffelig som bakmann. Gorillaz er hans band, nærmest hans alter ego, der han er ansvarlig for alt det kompositoriske men der han gjør alt han kan for ikke å synes.
På sitt tredje album, skilter Gorillaz med storheter som Mick Jones og Paul Simonon fra The Clash, Lou Reed, Mos Def, De la Soul, Gruff Rhys fra Super Furry Animals og Bobby Womack.
Her lukter det en mix av hip-hop og britpop, men det er vi jo blitt vant til. Mer oppsiktsvekkende er det å høre Lou Reed som vokalist i et reint popkutt, med noe som ligner trommemaskin og farfisaorgel i bakgrunnen. Sjarmerende.
Det viktigste med Plastic Beach er imidlertid ikke de mange prominente artistene, men det faktum at Damon Albarn lar dem svømme i praktfulle melodilinjer, all the way. Kall det indierock, britpop, pop, hip-hop kall det hva du vil. Når du har hørt dette lille mesterverket noen ganger, vil du hundre prosent sikkert ta deg i å nynne til nesten alle låtene enten du egentlig er i ferd med å vaske gulvet, lese avisa, re senga di, eller bare slappe av med en kopp te.
Som du forstår: Et sjeldent produkt.
Gorillaz
Plastic Beach
Parlophone/EMI
Del på Facebook | Del på Bluesky