Jaguar 777 - variert ensformighet
Noen skiver er mer vriene å anmelde enn andre, av forskjellige grunner. Debutskiva til Jaguar 777 havnet i den smått forunderlige og sære kategorien «musikk jeg ikke misliker, men jeg vet heller ikke om jeg egentlig liker den».
«Described as a dangerous duo fueled by lust-ridden croons and primitive rhythms on the fringes of gloomy nightlife, Jaguar 777 crafts sex-soaked soundtracks that blend leather-and-velvet edge with raw intensity. This 21st-century Bonnie & Clyde will move you, shake you, and haunt your dreams.»
Presseskrivet lover godt, tenkte jeg. Sånn bortsett fra det med å hjemsøke drømmene mine. Psykedeliske harmonier blandet med rå rock’n’roll og islett av pønk. Dobbeltskive som varer i 46 minutter og 18 sekunder.
Jeg har nå hørt denne skiva et titalls ganger siden jeg fikk den, og det første som slår meg er bruken av (det som høres ut som) et elpiano. Litt som «Nonetheless» (Pet Shop Boys, 2024). Det andre er at Kacie Marie og Emmett O’Connor har veldig behagelige og gode stemmer. Det tredje er at her er litt Iggy Pop, noe av det låter litt som Nick Cave anno «Murder Ballads»-tiden (dvs midten av nittitallet), det er mye kule inspirasjoner.
Jeg kan se dem spille på et sted som Pigalle, med dyprøde, tunge fløyelsgardiner, hun med perler i håret og lang paljettert kjole, han med pornobart, lys dress og panamahatt.
Førsteinntrykket er forunderlig, men godt. Andreinntrykket det samme. Selv etter ti gjennomspillinger blir jeg ikke kvitt denne merkelige følelsen av at jeg ikke misliker den, men greier ikke bestemme meg for om jeg liker den eller ei. Melodilinjene er varierte og til dels spenstige, dette er absolutt ikke en kjedelig plate på noe vis, den er velspilt og tekstene er spennende.
På vei hjem i snøføyka i stad, der fokus egentlig var mer på veien enn musikken, skjønte jeg det. Til tross for at det er stor variasjon i både rytme og sangstil, i melodier og oppbygning og tekster, synes jeg at den egentlig er ganske ensformig. Den endeløse elpiano-droningen har fått for stor plass.
Jeg vil likevel anbefale at man sjekker den ut, for jeg misliker den fortsatt ikke, og om de noensinne spiller konsert her vil jeg sikkert dra på den. Men å høre hele skiva fra start til slutt – det gjør jeg neppe igjen.
Låtliste: Introduction // Danger At My Heels // Upstairs In My Mind // Mirage // Falling // Leave You Blue // The Flying Cowboy Rides Again // '68 Bullet // Death Ride // Midwest Promo Man // Velvet On The Razor's Edge // Gates // Collinwood Yard // Arrest Me // End Credits
Del på Facebook | Del på Bluesky