Sårt og skrålende Wednesday
Med skringrende skarp gitarstøy, power akkorder, skrik og sår twang ga Asheville, North- Carolina- kvintetten Wednesday valuta for pengene til et forhåndsutsolgt Parkteatret i Oslo.
Wednesday / Parkteatret / 05.02.26
Småbyberettelser og traumer i vekslende musikalsk innpakning grep de tilstedeværende i økende grad jo lengre utover i settet vi kom, før det hele ble avsluttet i voldsomme skrik i "Wasp". Live er de like vekslende i uttrykket som på skive, men røffere i kantene og villere.
En støyende råskap gleder 1990-talls indie-hjerter og alternativ rockere, og gjør at låtene fremstår enda mer spissede enn på plate. De gjennomborende, tunge gitarene treffer hardt og de voldsomme skrikene til den lave svarthårede kvinnen fremstår både sårbare og opprørende. En forløsende motvekt til en verden i oppløsning hvor folk kan få utløp for sine frustrasjoner og mishag.
Aller først får vi "Reality TV Argument Bleeds". Album-åpneren fra feirede "Bleeds" får sette tonen med sin bølgende karakter og enkle, men detaljerte fortellerstil. Her skal vi få dokumentasjon over det moderne livet i en amerikansk småby og også personlige bekjennelser over en lav sko.
Settlisten er konsentrert om fjorårets "Bleeds", men sniker også inn fem spor fra "Rat Saw God" (2023) og et par fra forgjengerne "Twin Plagues" (2021) og "I Was Trying to Describe You to Someone" (2020).
Musikalsk er uttrykket allsidig vekslende mellom rett ut sagt country og en form for ubedervet støyrock. Fans av Silver Jews og Pavement vil nok nikke anerkjennende. Hvor de mer stillferdige og rolige låtene står frem på skive er det noe med den voldsomme energiutladningen i den gnissende støyen som gir bråkelåtene ekstra kraft på scenen.
Likevel er det befriende når bandet mot slutten går over i vintage country på "Elderberry Wine", og også "Townies" er en ufravikelig favoritt før hele salen hengir seg til et intenst støy-ferniss. Før bandet går løs på "Bull Believer" erkjenner frontkvinnen den sørgelige forfatningen hjemlandet og hjemtraktene deres befinner seg i og vil ha oss alle med i å hyle. Ellers setter Karly Hartzman ord på dagliglivet med medfølelse og omtanke på gjenkjennelig vis i tekstene. Dette fascinerer og engasjerer.
Hartzman bød dessuten på personlige historier og skrøner om norske sandkaker, manglende skiferdigheter, skyhøye priser og politi med løsaktig omgang med skytevåpen. Flere ganger understreket hun hvor utrygt det har blitt i hjemlandet USA.
De resterende musikerne har en mer anonym scenefremtoning, men leverer stramt og fint rent musikalsk. Spyder Pugh beviser at han behersker gitaroppgavene M J Lenderman pleide å ha, Xandy Chelmis står for pedal steel og lap steel, Ethan Baechtold basser stødig, mens Alan Miller holder takt bak trommesettet.
Hartzman selv lever ut de intime, angstfulle, anspente og gjennomborende tekstene i bevegelser og voldsomme utbrudd. Noen ganger krypende på gulvet eller i knestående. Hun legger fra seg gitar og griper mikrofonen av full kraft og utgyter hensynsløse, infame vræl når de avslutter med "WASP". Katarsis både for henne selv og publikummere med oppbygd frustrasjon.
Årets fineste konsertopplevelse så langt, og et bevis på at bandet har lagt enda noen alen til sin vekst siden sist vi så dem under Øyafestivalen i 2024.
Del på Facebook | Del på Bluesky