Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Det er nesten elleve år siden Hjerteslag stormet inn på den norske rockescenen med debutalbumet «Møhlenpris motell». De låt akkurat slik det skulle på den tiden og tok lytterne med storm. Bandet fulgte i John Olav Nilsen & Gjengens fotspor og gjorde ingen skam på sin forgjenger.

Mye har skjedd siden den gang, både på og utenfor scenen. Det er nå et tilbakelagt kapittel og begge sider lever i beste velgående.

«Vi har kommet for å stjele dine barn» er bandets 6. album og følger opp «Betonglandskap» fra 2024.

Dessverre klarer de aldri å levere i nærheten av det de har gjort tidligere, selv om albumet har sine absolutte styrker. Robert Eidevik fortsetter å trille ut tekster med poetisk nerve om hverdagens hendelser og bestrebelser. Om livet man lever eller har levd.

Låter som «Under kirsebærtreet», «Aldri dra herifra Vadmyra» og «Paradis» er slik man kjenner Hjerteslag. Med et lydbilde som er umiskjennelig – fengende med en melankolsk undertone. Tidvis høy allsang-potensiale. «Udødelig og ung» får tankene å gå til nabolandet og artister som Hurula og Håkan Hellström. Svinger så til de grader.

«Virvelvind» er sår og mørk, noe som kler bandet, så absolutt. Når de tar det ned i sakte tempo, seigt og mørkt, så leverer de så absolutt.

Likevel er det noe som mangler. Enkelte låter blir blodfattige og lite minneverdige. Musikalsk litt ensformig. Synthpop-flørten med «Aldri sånn» tilfører lite nytt og er lite å skrive hjem om. Helheten mangler den pondusen og energien som Hjerteslag skal ha. Når det er på plass, funker det så til de grader.

Hjerteslag er fortsatt et band med identitet og særpreg og dette er et godt album med fine øyeblikk, men uten den gnisten som kunne løftet det til toppnivå.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hjerteslag - historier fra samfunnets utside

(25.02.24) De siste årene har det vært mest snakk om stridighetene mellom vokalist Robert Eidevik og de øvrige medlemmene av «gamle» Hjerteslag. Heldigvis har de kommet frem til en løsning og Hjerteslag V2.0 er nå ute med sitt andre album, bandets femte album.


Hjerteslag: Gjennomgående bra - men mer lyd er ikke alltid til det bedre.

(12.11.22) «Tyvens dagbok» heter verket. Dagboken er Robert Eideviks. Bare for å slå det fast med en gang, platen er personlig (naturligvis), sår, naken og utleverende på alle måter. Et åpenbart og nødvendig oppgjør med tidligere (band)forhold, kjæreste(r) og elsk til hjembyen Bergen.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.