Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?
Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.
Det er nesten elleve år siden Hjerteslag stormet inn på den norske rockescenen med debutalbumet «Møhlenpris motell». De låt akkurat slik det skulle på den tiden og tok lytterne med storm. Bandet fulgte i John Olav Nilsen & Gjengens fotspor og gjorde ingen skam på sin forgjenger.
Mye har skjedd siden den gang, både på og utenfor scenen. Det er nå et tilbakelagt kapittel og begge sider lever i beste velgående.
«Vi har kommet for å stjele dine barn» er bandets 6. album og følger opp «Betonglandskap» fra 2024.
Dessverre klarer de aldri å levere i nærheten av det de har gjort tidligere, selv om albumet har sine absolutte styrker. Robert Eidevik fortsetter å trille ut tekster med poetisk nerve om hverdagens hendelser og bestrebelser. Om livet man lever eller har levd.
Låter som «Under kirsebærtreet», «Aldri dra herifra Vadmyra» og «Paradis» er slik man kjenner Hjerteslag. Med et lydbilde som er umiskjennelig – fengende med en melankolsk undertone. Tidvis høy allsang-potensiale. «Udødelig og ung» får tankene å gå til nabolandet og artister som Hurula og Håkan Hellström. Svinger så til de grader.
«Virvelvind» er sår og mørk, noe som kler bandet, så absolutt. Når de tar det ned i sakte tempo, seigt og mørkt, så leverer de så absolutt.
Likevel er det noe som mangler. Enkelte låter blir blodfattige og lite minneverdige. Musikalsk litt ensformig. Synthpop-flørten med «Aldri sånn» tilfører lite nytt og er lite å skrive hjem om. Helheten mangler den pondusen og energien som Hjerteslag skal ha. Når det er på plass, funker det så til de grader.
Hjerteslag er fortsatt et band med identitet og særpreg og dette er et godt album med fine øyeblikk, men uten den gnisten som kunne løftet det til toppnivå.
Del på Facebook | Del på Bluesky