Hjerteslag: Gjennomgående bra - men mer lyd er ikke alltid til det bedre.
«Tyvens dagbok» heter verket. Dagboken er Robert Eideviks. Bare for å slå det fast med en gang, platen er personlig (naturligvis), sår, naken og utleverende på alle måter. Et åpenbart og nødvendig oppgjør med tidligere (band)forhold, kjæreste(r) og elsk til hjembyen Bergen.
Det hele dras i gang med en herlig opp-beat ultrafengende spretten sak; «Som ringer i vannet». Denne har vi kjent i noen uker (sluppet i oktober). Tekst og musikk i vers og refreng flyter fint, og setter standarden og lover godt for resten (av festen?). Stemmen er umiskjennelig den samme. Heldigvis. Det er et eller annet utrolig fascinerende med stemmeinstrumentet til Hr. Eidevik.
Men før vi går videre, hvem er egentlig Hjerteslag anno 2022 når de nå kun er én av opprinnelige 5 igjen? På mange måter er det heldigvis vokalist Robert Eidevik som får æren og gleden av å bære navnet videre, all den tid en såpass særpreget vokalist (oftest) er forbundet med bandet.
Samtidig mister vi som lyttere mye av den instrumentale retningen, selve «soundet» og sjelen i det kunstneriske uttrykket som var så karakteristisk med «gamle» Hjerteslag. Men, en ugrei og uløst skilsmisse kan ikke gi oss begge deler.
Det sagt, det er ikke småtteri Hr Eidevik har fått med seg på sitt hjertelag. Hør; Arve Isdal - gitarer og ekstra synth, Yngve Andersen - bass og koring, Ivar Thormodsæter - trommer, Herbrand Larsen - synth, Anders Bjelland - ekstra piano og synth. Det hele er skrudd sammen og produsert av bysbarnet Arve «Ice» Isdal. Da ligger det vel en aldri så liten lovnad om kraftigere - som i hardere - uttrykk med folk fra Enslaved, Blood Command, Ulver og Audrey Horne på laget. Eller?
Dagboken er musikk-satt med 10 låter i ganske lik innpakning og ikke uventede skilsmisse-tekster. Sånn må det nesten være, når en må gå rettens vei for å beholde/forlate et bandnavn. Og allerede i låt 2 "Suzanne", kommer et verbalt lyskespark til gamle bandvenner.
«De trodde kanskje de var kvitt meg. Men her kommer eg igjen. Eg er rusket i ditt øye. Han som alltid skal stå fremst». Sommer-bangern «Fuck Sommern» som ble sluppet rett før ferien, er allerede godt spilt på div. radiostasjoner og funker bra.
«På perrongen» følger samme spor - rolig start, så pumpende bass, vers + refreng med massevis av synth og gitarer.
Produksjonsteknikken og låtoppbyggingen kjenner vi godt fra før. 80-tallsreferansene er tidvis nesten kjærlig opplagte, og i låten «Balkongen» sneies det innom ikke mindre enn 3 ulike New order-låter ("Blue Monday", "True Faith" og "Bizzarre Love Triangel"). Det er helt lov det, altså. Og kanskje er det bare mitt hode som ble fiksert på denne oppdagelsen allerede etter 1. gangs lytting (og også på den 8.)
Apropos referanser, vi kommer heller ikke utenom Las Vegasbandet «The Killers», som ligger og skvulper i bakgrunnen på nesten hele platen – kan vi kalle det et slags 2000-talls alibi? Selvsagt lyder det rent teknisk sett fint og flott – og det er mye lyd her. Det er også litt av «problemet» med platen. Den er nesten for velprodusert. Det gjør at det mangler noe skarpere kanter, og litt mer (puste)rom. Jeg savner det mer upolerte og råere lydbildet som var så spesielt på de foregående skivene.
I mitt hode hadde en litt mer skånsom bruk av de tunge (og mange) lagene med synth gjort dette litt mindre, til tider, pompøst. Hadde også vært fint om de/han hadde klart å holde igjen og ikke fylte alle ledige rom med en lyd. Som den rockeren jeg er, ønsket jeg at de hadde turt å slippe gitarene noe mer frem i lydbildet.
Låten «Post» er også en «oppgjør-låt». «Og sånn det brenner. Jeg har mistet noen venner. I dag. De skulle stoppe meg i å hete Hjerteslag» synger Robert.
Så skal vi på fest. «Discolamper» er en litt masete låt som vil mye, men som for denne anmelder oppleves som nettopp anmasende, og passerer dessverre hurtig forbi på min spilleliste.
Platens nest beste spor er «Fluktplaner». En strålende låt. Her ligger gitaren perfekt i lydbildet på den nyveivaktige bass/tromme beaten. Siste låt, selve finalen, er «Splint» som oppsummer dagboken, og som avslutter det hele med en nydelig gitarlyd i reneste Steve Lillywhite/Midge Ure-aktig stil. Kan lett se at dette er en verdig avslutningslåt på den kommende turneen bandet har lagt opp til nå i november.
På sitt beste er denne platen riktig så trivelig. Det er absolutt mange gode låter her, men det mangler litt brodd og nerve. Bruken av de tunge (og til tider pompøse) synthlagene, spesielt på refrengene, er med på å glatte ut, å forkludre, potensielt svært gode rockelåter. Jeg ønsker meg rett og slett mer punk - mindre arenarock. Liker du gamle Hjerteslag, er dagboka til Robert så absolutt verdt å få med seg.
Høydepunkter: «Som ringer i Vannet» «Storms Gate» og «Fluktplaner» - fordi de er strålende poprock-låter ikledd en god og varm indiejakke i høstmørket.
Del på Facebook | Del på Bluesky