Kult nok, Cradle of Filth
Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.
Cradle of Filth / Rockefeller / 02.12.25
Jeg var godt fornøyd med «The Screaming Of The Valkyries» da den ble sluppet i mars. Cradle of Filth låt bedre enn på lenge. Odd Inge var ikke spesielt imponert over konserten på Rockefeller for tjue år siden: «For et utrent øre var det 90 minutter med samme låten på repeat. Dundrende basstrommer, en Dani som brøler et eller annet for så å gå opp i fistel, og et keyboard så langt fremme i lydbildet at det å være gitarist var en utakknemlig oppgave.» Terskelen var dermed ikke spesielt høy for en bedre konsert.
Dani og gjengen dro i gang ballet med «To Live Deliciously», og det låt akkurat så fett og tight som jeg hadde forventet. Zoë Marie Federoff (vokal, keyboard) og Marek "Ashok" Šmerda (gitar) trakk seg (eller noe sånt) fra turneen i august og har blitt erstattet av henholdsvis Kelsey Peters og Jiří Háb. Det merkes ikke at de er relativt ferske, men det kunne virke som om Peters slet litt med lyden. Keyboarden havnet litt i bakgrunnen, sangen hennes også.
Med unntak av sjefen sjøl er hele bandet byttet ut opptil flere ganger siden oppstarten i 1991, og alle har blitt byttet ut siden Odd Inge så dem. Jeg hadde i grunnen gledet meg til å høre Federoff, for jeg syntes hun gjorde en god jobb med årets skive, men den gang ei.
Åtte skiver fikk vi låter fra, inklusiv «The Principle of Evil Made Flesh» (fra debutskiva med samme tittel, 1994). Etter hvert blir falsettoen hans smått irriterende, for den er ikke helt på plass. Kombinert med småhoppene hans på scena fikk det en medpublikummer til å uttale «jeg gidder ikke mer av denne chihuahuametallen» før han forlot salen. Jeg skal ikke si det var en jevn strøm folk som gikk, men det var nok mange som var der mest for å se Suffocation. Jeg var muligens den eneste som syntes at Mélancolia var kveldens beste?
Sceneshowet var også på et høyere nivå enn mange andre, selv om det var litt snodig at trommis Martin "Marthus" Škaroupka og Peters var gjemt bak intrikate smijernsgjerder med noen slyngplanter på - på hvert sitt hjørne av scenen.
Sjefen sjøl stilte i den sedvanlige sminken, og inspirasjonen til kostymet hans var tilsynelatende Edward Scissorhands. Mulig det er standarden, altså, jeg har aldri sett dem live før. Jeg syntes det var akkurat passe med sminke, fete kostymer og New Rock Boots (eller lignende) på resten av gjengen. Utover kvelden var det tydelig at Peters hadde en skikkelig dårlig dag, som ble bekreftet av en fra bandreisefølget. «Hun synger mye bedre normalt, sliter visst med både miksen og dagen» som var leit, for samtlige i salen.
For låtutvalget var godt og variert, og bandet spilte bra. Dani synger jo fantastisk godt, når han holder seg unna falsettoen. Hylingen? Bjeffingen? Begrepet chihuahuametall passet egentlig rimelig godt på deler av denne kvelden. Jeg kom i prat med en kar som trykket Puls på nittitallet. «Krybbe av skam,» mente han. «Det må du skrive!» Lyden satt ikke der den skulle, så det er mulig det hadde låti bedre dersom alt hadde vært i orden.
Dog ble jeg til siste tone, for mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.
Låtliste (med forbehold om feil): To Live Deliciously // Demagoguery // Nocturnal Supremacy // Malignant Perfection // The Principle of Evil Made Flesh // How Many Tears to Nurture a Rose? // Nymphetamine (Fix) // White Hellebore // Bathory Aria: Benighted Like Usher / A Murder of Ravens in Fugue / Eyes That Witnessed Madness // Creatures That Kissed in Cold Mirrors / The Monstrous Sabbat (Summoning the Coven) // Funeral in Carpathia // Death Magick for Adepts // Her Ghost in the Fog
Del på Facebook | Del på Bluesky