STORM blir bare bedre og bedre
Jeg har forlengst gått surr i hvor mange ganger jeg har sett STORM nå. Minst fire, dette var kanskje sjette konserten? Og jeg må jo bare innrømme det: Jeg synes det er utrolig moro å se utviklingen fra Tons of Rock for to år og fire måneder siden.
STORM / Parkteatret / 23.10.25
Ved hver nye utgivelse eller konsert har jeg grugledet meg bittelitt. Tross alt er det ingen selvfølge at talentfulle barn og unge fortsetter å produsere kvalitet til langt inn i godt voksen alder. Hvis man ser bort fra artister som Michael Jackson, Kylie Minogue og Miley Cyrus.
Særlig sistnevnte. Cyrus var fjortis da hu ga ut sin første dobbeltskive, der hu hadde skrivi halvparten av låtene sjøl. Uten sammenligning for øvrig: Jeg var ikke fan av verken henne eller faren, dog synes jeg noe av det hun har produsert de siste årene har vært interessant.
STORM, derimot, har jeg digga fra første dag. Og de blir bare bedre og bedre. At Leo elsker å stå på scenen er det ingen tvil om. «Jeg glemte setlista på forrige konserten, så jeg pugget den i pausen men nå har jeg helt glemt hva jeg skal?» - du skal hente gitaren din. Den uhøytidelige skravlingen med både band og publikum er herlig. For meg er det en del av konsertopplevelsen. Artister som knapt nok sier hei og hadet gjør konserten litt mindre bra.
Jeg må sammenligne Leo med Yungblud. Delvis fordi de har den samme myke, sjarmerende og fandenivoldske scenepersonligheten, men aller mest fordi de er himla gode rollemodeller for gutter og unge menn. Tekstene til Leo er så ærlige, bekymrede og spørrende, helt som de skal være i denne gale verdenen vi lever i.
Kudos til Yngling-konseptet til Parkteatret. Siden 2013 har de spurt band som skal opptre om de har lyst til å spille en ekstra konsert med fri aldersgrense, for kidza, uten alkoholservering. I en tid der det knapt finnes noen konsertmuligheter for de under atten år får de likevel muligheten til å se artister live.
Og er det ikke akkurat et slikt opplegg spilleglade spirer trenger? Å se at noen på deres egen alder spiller konserter og gigantiske festivaler og gjør det bra? Hvorvidt de sjøl er flinke eller ei er i grunnen irrelevant. Kidza trenger positive rollemodeller. De trenger å teste ut sunne interesser.
Dog er det ingen som skal betvile hvor gode STORM er. Live blir de bare bedre og bedre, og det er en fryd å få følge utviklingen deres. Dønn solide og energien og kjemien fra scenen sprer seg i hele lokalet. Interaksjonen med publikum er så ufattelig kult å overvære. Alt for ofte fylles ikke salen før hovedbandet skal på, men denne kvelden var de fleste på plass for å få med seg både STORM og Fixation.
Og stemmen til Leo blir bare finere og finere. Evnen til å elegant smyge mellom genre er allerede stor, og jeg er spent på å se i hvilken retning de går videre. Én ting er at Leo har talent, men man kommer ingen vei uten beinhard jobbing i tillegg. Vi har en skikkelig god foppallspeller som selv jeg har hørt om, han heter Erlend eller Erling eller Elling eller noe sånt noe. Talentfull som liten men det han får til i dag - der ligger det tusenvis av beinharde treningstimer bak. At STORM får det hele til å virke så enkelt og lett betyr ikke at det ikke ligger utallige timer med terping bak.
«Join the Storm» var kanskje en slags avslutning på et kapittel og begynnelsen på et nytt et. Heldigvis betyr ikke det at de slutter å spille en endeløs rekke kjente og kjære låter! Og vi fikk selvfølgelig «Suffocating», singlen de ga ut sammen med Fixation i sommer. Stemmene til Jonas og Leo passer så godt sammen.
Og som alltid, gleder jeg meg til neste konsert. Du finner meg garantert helt foran med verdens største glis. Forhåpentligvis har det kommet litt ny musikk før den tid også. Livet er skikkelig herlig i blant!
Låtliste: Moonlight // Walking Dead // Alien Perspective // Die Young // Black Hole // Sorry // King // Suffocating // Running from My Heart // Fever Dreams // House of Cards
Del på Facebook | Del på Bluesky