Elias Pellicer - vellykket retro-romantikk
En varm, småsprø og nostalgisk reise gjennom 80‑tallsinspirert popmagi. En kompakt perle som nikker til fortiden og smiler mot framtiden.
Elias Pellicer har klart å lure oss i et genialt ordspill allerede på tittelen: "EP". Både initialer og format. Sjarmerende. Og veldig typisk norsk musikermiljø, på den varme og litt skrullete måten.
Fra første takt føles denne lille platen som en retropost fra en alternativ 80-tallsverden der New Wave, Post‑Punk og Power Pop får holde hånd mens de går på kafé og skravler om synthpatches. Pellicer har skapt en samling låter skrevet under studiene på Konsen i Stavanger, og man hører både jazzbakgrunnen og de nye-wave-referansene han forelsket seg i, særlig XTC, klart og tydelig.
Åpningssporet «Television Kiss» er som en vennlig vits: catchy, leken beat og et Zappa-aktig gitar-riff som gir en følelse av at låten kunne ha tatt av i hvilken som helst retning, men velger å bli værende og smile. En perfekt start.
«Take Off Your Shoes» kommer mer aggressivt ut, med en mystisk saksofon plassert helt foran i miksen og tromming så ivrig at enhver danser må kaste skoene ifrustrasjon eller glede. Eksperimentelt og småkaotisk på en sjarmerende måte.
«X‑Ray of the Real Thing» demper tempoet og åpner opp for en nesten fortelleraktig vokal fra Bård Bratlie, med vakre strykere i bakgrunnen. Det minner farlig om en Beatles-outtake fra deres mer psykedeliske øyeblikk, og det sier jeg som kompliment.
«Sick Boy» puster sjel gjennom en deilig Wurlitzer og en Bowie‑aktig vokaltonalitet. Når gitarsoloen kommer på slutten, kan den nok framkalle mareritt, eller syn-estetiske farge-eksplosjoner. Alt etter hvordan du tolker det. Sykt altså, men på en god måte.
Med «The Ugliness» skifter EP-en gir: du får plutselig lyst til å ta skoene på igjen og danse. Her oser det 80‑talls New Wave, med synthvalg som hadde gjort Depeche Mode stolte. Trommene sitter som et skudd.
«Little Nihilist» bremser ned og runder av turen med en rolig, fintfølende avslutning, som et varmende teppe etter en kveld på dansegulvet.
Musikerlaget rundt Pellicer gjør jobben suverent. Bård Bratlie på vokal, Kyrylo Revkovs saksofon, Håvard Molland på piano og Wurlitzer, Åsmund Perssønn Ødegaard på gitar og synth, Elvin Venæs på bass, Skage Larsens klokkespill- og xylofonfinesser, og strykerrekken (Hallvard Holm Høgemo, Tine Sofie Larsson, Elin Kleppa Michalsen og Marcus Bertzén) som gir noen av låtene litt ekstra sjel. Alt sammen pent forvaltet i miks av Kjell Andreas Westby og mastering av George Tanderø.
Denne «EP»-en er en varm, småsprø og nostalgisk reise gjennom 80‑tallsinspirert popmagi. Den er leken, sårbar og presis. Elias Pellicer har levert en kompakt perle som både nikker til fortiden og smiler mot framtiden.
Utgivelsen finnes også på vinyl. Noe som er perfekt for nostalgikere som vil skru opp 80‑tallsstemningen og late som de leser innercover-tekstene mens de nikker til anmeldelsen.
Del på Facebook | Del på Bluesky