Nonne - ikke repetisjon, disiplin
Tromsø-duoen Nonne leverer arktisk groove med disiplin og dristighet – en musikalsk messe som blander mørketid og maskin, dub og drone, fest og alvor.
Nonne / Parkteatret / 22.10.25
Tromsø har levert kvalitetsmusikk jevnt og trutt siden Pussycats fikk tenåringer til å besvime på 60-tallet. Deretter kom punkens arktiske fortropp med Norgez Bank, Jørn Hoels varme poprock på 80-tallet, Bel Cantos verdensmusikk og en elektronika-eksplosjon på 90-tallet med Röyksopp, Mental Overdrive, Biosphere, Rune Lindbæk og Frost.
Deretter drysset det popstjerner fra himmelen — Lene Marlin og Espen Lind/Sway (var de ikke et par en gang?) — før 2000-tallet bød på folkelige Violet Road, rappere som Oter og Klish, og en punk/hardcore/rock-renessanse med The Wolves, LÜT og Heave Blood & Die. Puh! Og ja, vi glemmer garantert noen.
Er det noe med lyset? Eller fraværet av det? Melankolien og den arktiske klangen henger sammen som mørketid, midnattssol, nordlys og måneskinn. Inn på denne scenen trer duoen Nonne frem – egenartede og sublime på én gang. De låner kanskje litt fra ting vi har hørt før, men filtrerer det gjennom sitt eget, kreative musikalske univers. Musikken er svevende, psykedelisk og groovy, dronete og dubete, stramt og dritsmart – analog varme møter digital kulde, og resultatet er hypnotisk. Den er aldri kjedelig.
På Parkteatret onsdag kveld feiret de slippet av sitt ferske selvtitulerte andrealbum med en konsert som beviser at låtene fungerer svært så bra live. Gjennom den drøye timen ble publikum fanget i et sakralt groove-rom – et sted mellom en følelsesmessig renselse og (Manchester) klubb. De spiller analogt - det lyder digitalt.
Sjekk ut det stemningsfulle albumet selv. Mine fav.: «Lær dæ gå», «Medvind» «I et anna liv» - sjekk også «Ikke Normal».
Som Mark E. Smith (The Fall) en gang sa: It's not repetition, it's discipline.
Nonne har skjønt det.
Del på Facebook | Del på Bluesky
STORM blir bare bedre og bedre
(26.10.25) Jeg har forlengst gått surr i hvor mange ganger jeg har sett STORM nå. Minst fire, dette var kanskje sjette konserten? Og jeg må jo bare innrømme det: Jeg synes det er utrolig moro å se utviklingen fra Tons of Rock for to år og fire måneder siden.