Lorna Shore - ikke for de sarte
«Glenwood» er muligens en av mektigste låtene som har kommet i år. Så mye smerte, lengsel, traumer og anger.
Jeg anmelder få skiver som er så brutale som denne. Tredje gongen gildt, heter det, men det tok fire forsøk før jeg greide komme meg gjennom første låta. Deathcore er absolutt ikke for de sarte. Dog ble jeg såpass imponert over konserten på Tons of Rock i sommer at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle høre gjennom hele skiva.
Som så ofte før, kom jeg halvveis før jeg skjønte hvilket praktverk dette faktisk var. «Glenwood» er muligens en av mektigste låtene som har kommet i år. Så mye smerte, lengsel, traumer og anger. Én ting er at stemmen til Will Ramos er unik, men hele låta er bare vakker!
For de (som meg) som ikke aner hva deathcore er, så er definisjonen noe sånt som «ekstremmetall der dødmetall møter metalcore». Lorna Shore slenger i tillegg på litt symfoniske takter, og så stemmen til Ramos, da. Den er ekstrem. Hva han får til med den er helt utrolig.
En god vokalist gjør ingen god skive alene. Foruten Ramos består bandet av Adam De Micco og Andrew O'Connor (gitar), Austin Archey (trommer) og Michael Yager (bass). Ingen av dem var i originalbesetningen. Jeg har ikke hørt noe av det eldre materialet, men det er vel mulig at jeg snuser innom en dag. Det virker som om de var innom mange varianter av ekstremmetall før de havnet der de er i dag.
Det som kanskje imponerer mest med denne skiva, er at den er så melodisk, velspilt og ren. Jeg synes av og til at det virker som om død-/svartmetall prioriterer støy og slenger på melodiske elementer i etterkant, som om det er støyen som er viktigst. Personlig foretrekker jeg støyen til band som Laibach, der det virker mer målrettet. Lorna Shore har en god låtoppbygging, det er dynamisk og spennende og den symfoniske biten løfter det hele til nye høyder.
Lorna Shore er rett og slett et helsikes bra band. Ble jeg imponert på Tons i sommer, er jeg er enda mer imponert nå. Flere av låtene har allerede havnet på favoritter-spillelista mi. Dette er musikk som bør spilles høyt, på godt anlegg (dvs. hodetelefoner).
Men «Prison of Flesh», altså. Kommer du deg gjennom den, tipper jeg du vil digge skiva. Ikke la tittelen skremme deg - den omhandler demens.
De kommer tilbake til Oslo i februar. Da er jeg dessverre borte, ellers er dette en konsert jeg absolutt ikke hadde gått glipp av.
Låtliste: Prison of Flesh // Oblivion // In Darkness // Unbreakable // Glenwood // Lionheart // Death Can Take Me // War Machine // A Nameless Hymn // Forevermore
Del på Facebook | Del på Bluesky