Lorna Shore - ikke for de sarte

«Glenwood» er muligens en av mektigste låtene som har kommet i år. Så mye smerte, lengsel, traumer og anger.


Jeg anmelder få skiver som er så brutale som denne. Tredje gongen gildt, heter det, men det tok fire forsøk før jeg greide komme meg gjennom første låta. Deathcore er absolutt ikke for de sarte. Dog ble jeg såpass imponert over konserten på Tons of Rock i sommer at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle høre gjennom hele skiva.

Som så ofte før, kom jeg halvveis før jeg skjønte hvilket praktverk dette faktisk var. «Glenwood» er muligens en av mektigste låtene som har kommet i år. Så mye smerte, lengsel, traumer og anger. Én ting er at stemmen til Will Ramos er unik, men hele låta er bare vakker!

For de (som meg) som ikke aner hva deathcore er, så er definisjonen noe sånt som «ekstremmetall der dødmetall møter metalcore». Lorna Shore slenger i tillegg på litt symfoniske takter, og så stemmen til Ramos, da. Den er ekstrem. Hva han får til med den er helt utrolig.

En god vokalist gjør ingen god skive alene. Foruten Ramos består bandet av Adam De Micco og Andrew O'Connor (gitar), Austin Archey (trommer) og Michael Yager (bass). Ingen av dem var i originalbesetningen. Jeg har ikke hørt noe av det eldre materialet, men det er vel mulig at jeg snuser innom en dag. Det virker som om de var innom mange varianter av ekstremmetall før de havnet der de er i dag.

Det som kanskje imponerer mest med denne skiva, er at den er så melodisk, velspilt og ren. Jeg synes av og til at det virker som om død-/svartmetall prioriterer støy og slenger på melodiske elementer i etterkant, som om det er støyen som er viktigst. Personlig foretrekker jeg støyen til band som Laibach, der det virker mer målrettet. Lorna Shore har en god låtoppbygging, det er dynamisk og spennende og den symfoniske biten løfter det hele til nye høyder.

Lorna Shore er rett og slett et helsikes bra band. Ble jeg imponert på Tons i sommer, er jeg er enda mer imponert nå. Flere av låtene har allerede havnet på favoritter-spillelista mi. Dette er musikk som bør spilles høyt, på godt anlegg (dvs. hodetelefoner).

Men «Prison of Flesh», altså. Kommer du deg gjennom den, tipper jeg du vil digge skiva. Ikke la tittelen skremme deg - den omhandler demens.

De kommer tilbake til Oslo i februar. Da er jeg dessverre borte, ellers er dette en konsert jeg absolutt ikke hadde gått glipp av.

Låtliste: Prison of Flesh // Oblivion // In Darkness // Unbreakable // Glenwood // Lionheart // Death Can Take Me // War Machine // A Nameless Hymn // Forevermore


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lorna Shore m/gjester - uforglemmelig!

(21.02.26) Minusgradene holder seg iskalde i Oslo sentrum en kald onsdagsettermiddag, men det stopper ikke «Metall Nordmann» i å stå ute i bort imot en time før dørene åpner. Man kjenner at det er kaldt, men alle vet at kveldens show blir brennhett.


Lorna Shore i full pyro

(17.07.25) Det formelig kokte foran scenen, og det skjønner jeg godt, for dette var beintøft.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.